Lignelsen om den barmhjertige samaritanen Lignelsen om den barmhjertige samaritanen 

Angelus: Den barmhjertige samaritanen

Samaritanen var på reise, men likevel stoppet han. Det er viktig «å rette blikket mot det fjerne, mot endemålet, men samtidig akte vel på de skritt vi må ta, her og nå, om vi skal komme dit.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 10. juli var evangelieteksten fra Lukasevangeliet:

[…] En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. […] (Luk 10,25–37 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Han var på reise

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium forteller den velkjente lignelsen om den barmhjertige samaritanen (jf. Luk 10,25–37). Langs veien fra Jerusalem ned til Jeriko ligger en mann, som er blitt skamslått og ranet av røvere. En prest kommer forbi og ser ham, men går videre uten å stoppe; det samme gjør en levitt, altså en som tjente ved tempelet. «Men en samaritan», står det evangeliet, «som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (vers 33). Ikke glem disse ordene: «Han fikk inderlig medfølelse med ham»; det er det Gud føler hver gang han ser oss oppe i problemer, synder, all slags elendighet: «inderlig medfølelse». Evangelisten ønsker å gjøre det klart at samaritanen var på reise. Selv om denne samaritanen hadde egne planer og skulle langt av sted, søker han ikke unnskyldninger. Han lar seg innblande i det som skjer underveis. La oss tenke etter: Lærer ikke Herren oss å gjøre nettopp slik? Å rette blikket mot det fjerne, mot endemålet, men samtidig akte vel på de skritt vi må ta, her og nå, om vi skal komme dit.

Veiens disipler

Det er betegnende at de første kristne ble kalt «Veiens disipler» (jf. Apg 9,2). Troende ligner mye på denne samaritanen: Likesom han er de på reise, de er vandrere. De vet at de ikke er «fremme», men ønsker å lære hver dag, ved å følge etter Herren Jesus, som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Jeg er veien: Kristi disipler vandrer etter ham, og blir slik «Veiens disipler». De går etter Herren, som ikke sitter stille, men stadig er underveis: Underveis møter han mennesker, helbreder syke, besøker landsbyer og byer. Slik gjorde Herren, han var alltid underveis.

En læringsprosess

«Veiens disipler» – altså vi kristne – vil altså se sin tenkemåte og handlemåte gradvis endre seg og kommer i stadig bedre overensstemmelse med Mesterens tenkemåte og handlemåte. Ved å gå i Kristi fotspor blir vi vandrere, og vi lærer – likesom samaritanen – å se og å ha medfølelse. For det første ser han: Han åpner øynene for virkeligheten, han er ikke egoistisk stengt inne i sine egne tankebaner. Presten og levitten derimot ser den uheldige mannen, men det er som om de ikke ser ham, de går videre og vender blikket bort. Evangeliet lærer oss å se: Det får hver av oss til å se virkeligheten og daglig å overvinne forutinntatthet og dogmatisme. Mange troende søker tilflukt i dogmatisme for å beskytte seg mot virkeligheten. Og dessuten lærer evangeliet oss å følge Jesus også i å ha medfølelse: å være oppmerksomme på andre, spesielt dem som lider, som har mest behov. Og å gripe inn, likesom samaritanen; ikke å gå forbi, men å stanse.

Be Herren om hjelp

Denne evangelielignelsen kan få oss til å komme med beskyldninger mot andre eller oss selv, til å peke på andre og sammenligne dem med presten og levitten – «de bare går på, uten å stoppe!» – eller til å anklage oss selv for alle de gangene vi selv ikke har viet andre tilbørlig oppmerksomhet. Men jeg ønsker å foreslå en annen type øving for dere, som ikke først og fremst går ut på å fordele skyld. Selvfølgelig må vi erkjenne det når vi har vært likegyldige og rettferdiggjort oss selv; men la oss ikke bli stående ved det. Vi erkjenner det, det er en feil, men la oss også be om Herren om å få oss ut av vår egoistiske likegyldighet og sette oss på Veien. La oss be ham om å kunne se og ha medfølelse. Dette er en nåde, vi må be Herren om den: «Herre, la meg se, la meg ha medfølelse, slik du ser meg og har medfølelse med meg». Må vi ha medfølelse med dem vi møter underveis, framfor alt med dem som lider og er i nød, slik at vi går bort til dem og gjør det vi kan for å hjelpe.

Rører jeg ved andres elendighet?

Når jeg er sammen med kristne som kommer for å snakke med meg om åndelige ting, spør jeg dem gjerne om de gir almisser. «Ja», sier de. «Og si meg, rører du ved hånden til det mennesket som får mynten?» «Nei, jeg bare kaster den.» «Ser du det mennesket inn i øynene, da?» «Nei, det faller meg ikke inn.» Om du gir almisser uten å røre ved virkeligheten, uten å se det trengende mennesket inn i øynene, så er disse almissene til deg selv og ikke til andre. Tenk over dette: «Rører jeg ved elendigheten? Også ved den elendighet jeg avhjelper? Ser jeg dem som lider, dem jeg hjelper, inn i øynene?» Jeg gir dere dette å tenke over: å se og å ha medfølelse.

Bønn

Må jomfru Maria ledsage oss skritt for skritt under vår oppvekst. Må hun som «viser Veien», nemlig Jesus, hjelpe oss også å bli stadig mer «Veiens disipler».

11 juli 2022, 08:35