Pave Frans med to av de nitten prestene som han viet i Peterskirken på Den gode hyrdes søndag 12. mai Pave Frans med to av de nitten prestene som han viet i Peterskirken på Den gode hyrdes søndag 12. mai  (Vatican Media)

Regina caeli: Den gode hyrde

«Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På den gode hyrdes søndag 12. mai, som også er kallssøndag, var evangelieteksten:

«Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.» (Joh 10,27–30 i Bibel 2011)

Her følger det paven sa før han ba regina caeli:

I dagens evangelium (jf. Joh 10,27–30) presenterer Jesus seg som den sanne gjeter for Guds folk. Han taler om det forholdet som binder ham til sauene i flokken – altså disiplene –, og insisterer på at det er tale om gjensidig kjennskap i dette forholdet. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt» (versene 27 – 28). Når vi leser dette oppmerksomt, legger vi merke til at Jesu verk utfolder seg i flere gjerninger: Jesus taler, Jesus kjenner, Jesus gir evig liv, Jesus ser etter.

Den gode hyrde – Jesus – er oppmerksom på hver enkelt av oss, han søker oss og elsker oss. Han gir oss sitt ord, han kjenner vårt hjerte, og våre lengsler og forhåpninger til bunns, og også våre nederlag og skuffelser. Han tar imot oss og elsker oss slik vi er, med våre gode og dårlige sider. For hver av oss «gir han evig liv»: Det vil si at han gir oss muligheten til å leve et fullt liv, uten ende. Dessuten ser han etter oss og leder oss med kjærlighet; under livets vandring hjelper han oss fremover på ufremkommelige og iblant risikofylte veier.

De verbene og gestene som beskriver hvordan Jesus, den gode hyrde, forholder seg til oss, har sitt motstykke i de verbene som angår sauene, altså oss: «hører min stemme», «følger meg». Dette er gjerninger som viser hvordan vi bør svare på Herrens ømme og omtenksomme væremåte. Å lytte til og gjenkjenne hans stemme innebærer fortrolighet med ham, en fortrolighet som blir befestet gjennom bønn, gjennom å møtes hjerte-til-hjerte med den guddommelige mester og hyrde for våre sjeler. Denne fortroligheten med Jesus – denne åpenheten og samtalen med Jesus – styrker vår lengsel etter å følge ham, etter å komme oss ut av en labyrint av gale veivalg og egoistisk oppførsel, og i stedet gå en ny vei, i brorskap og selvhengivelse – i etterligning av ham.

La oss ikke glemme at Jesus er den eneste hyrde. Han taler til oss, kjenner oss, gir oss evig liv og ser etter oss. Vi er hans ene flokk og trenger kun å legge vinn på å lytte til hans stemme mens han kjærlig gransker oppriktigheten av vårt hjerte. Og av denne stadige fortroligheten med vår gjeter, av denne samtalen med ham, oppstår gleden over å følge ham og bli ledet til det evige livs fylde.

Nå vender vi oss til Maria, mor til den gode hyrde, Kristus. Må hun, som besvarte Guds kall omgående, hjelpe især dem som er kalt til presteskap og gudviet liv, slik at de med glede og beredvillighet tar imot Kristi invitasjon til å være hans direkte medarbeidere i forkynnelsen av evangeliet og i tjenesten for Guds rike i vår tid.

13 maj 2019, 10:04