Pavens preken etter utlysningen av jubelåret 2025

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kristi himmelfartsdag, torsdag 9. mai, utlyste pave Frans, med bullen «Spes non confundit», jubelåret 2025, og feiret så andre vesper i Peterskirken.

Her er pavens vesperpreken:

Kristus kom ned for å hente oss opp

Til jubelrop fór Jesus opp til himmelen, der han sitter ved Faderens høyre hånd. Han oppslukte døden – slik vi nettopp hørte – for at vi skulle bli arvinger til det evige liv (jf. 1 Pet 3,22). Herrens himmelfart er altså ingen adskillelse, ingen forsvinning, men fullbyrdelsen av hans sendelse: Jesus kom ned til oss for at vi skulle kunne stige opp til Faderen; han kom ned for å bringe oss opp; han steg ned i jordens dyp for at himmelen skulle kunne åpne seg på vidt gap over oss. Han brøt dødens lenker for at vi skulle kunne få livet, og det for alltid.

Grunnlaget for vårt håp

Dette er grunnlaget for vårt håp: Kristus, som er steget opp til himmelen, bringer vår menneskehet, med alle dens forventninger og spørsmål, inn i Guds hjerte, for å «gi oss, sine lemmer, visshet om at vi skal følge etter der hvor han, vårt hode og vårt opphav, er gått forut» (prefasjon for Kristi himmelfart I).

Det kristne håp holder oss oppe

Brødre og søstre, det er dette håp, rotfestet i Kristus, død og oppstanden, som vi vil feire, ta imot og forkynne for hele verden i det jubelåret som nå står for døren. Det dreier seg ikke om enkel optimisme – la oss si menneskelig optimisme – eller om en forgjengelig forventning knyttet til en eller annen jordisk sikkerhet. Nei, dette er en virkelighet allerede fullendt i Jesus, og som hver dag skjenkes også oss, helt til vi blir ett i hans kjærlighets omfavnelse. Det kristne håp – skriver den hellige Peter – er «en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner» (1 Pet 1,4). Det kristne håp støtter vår livsvandring også når den er krokete og slitsom; det åpner nye veier framover når resignasjon og pessimisme truer med å holde oss fanget; det lar oss se det gode som er mulig når det onde synes fremherskende; det kristne håp inngir oss sjelero når hjertet er tynget av nederlag og synd; det lar oss drømme om en ny menneskehet og gir oss mot til å bygge en søskenskapelig og fredelig verden når det tilsynelatende ikke er bryet verdt å forsøke. Dette er håpet, en gave som Herren ga oss med dåpen.

Håpets sangere

Kjære dere, la oss mens vi med dette Bønnens år forbereder oss til jubelåret, løfte vårt hjerte til Kristus, for å bli håpets sangere i en sivilisasjon preget av altfor mye håpløshet. Med gester, med ord, med daglige valg, med tålmodige forsøk på å så litt skjønnhet og vennlighet uansett hvor vi befinner oss, vil vi synge om håpet, slik at håpets melodi kan få menneskehetens strenger til å vibrere og gjenopplive gleden i hjertene, gjenopplive motet til å omfavne livet.

Hele verden trenger håp

Håpet er nemlig det vi trenger, vi trenger det alle sammen. Håpet skuffer ikke, la oss ikke glemme det! Håpet trengs av det samfunn som vi lever i, ofte ensidig fortapt i nåtiden og ute av stand til å se framover. Håpet trengs av vår tidsepoke, som iblant subber rundt i individualismens og giddeløshetens gråhet. Håpet trengs av skaperverket, som er alvorlig såret og vansiret av menneskelig egoisme. Håpet trengs av folkeslag og nasjoner, som betrakter morgendagen med uro og frykt, mens uretten får dure fram, fattige mennesker blir vraket, kriger sprer død, de nederst på listen slipper høyere opp, og drømmen om en søskenskapelig verden kan virke som et blendverk. Håpet trengs av unge mennesker, som ofte er rådville, men lengter etter å leve et fullt liv. Håpet trengs av gamle mennesker som effektivitetens- og bruk-og-kast-kulturens kultur ikke lenger vet å respektere og høre på. Håpet trengs av syke mennesker og av alle som er fysisk eller åndelig såret – vår nærhet og omsorg kan gi dem lindring.

Kirken trenger håp

Og dessuten Kirken håpet, for at den, også når det går trått og den sliter med sine svakheter, aldri glemmer at den er Kristi Brud, elsket med en evig og trofast kjærlighet, kalt til å bevare evangeliets lys, og utsendt for å gi videre den ild som Jesus kom og tente i verden en gang for alle.

Hver enkelt trenger håp

Håpet trengs av hver enkelt av oss: av vårt liv, som kan være preget av slit og sår, av våre hjerter, som tørster etter sannhet, godhet og skjønnhet, av våre drømmer, som intet mørke kan slokke. Alt, både inne i oss selv og utenfor, roper på håp og går på leting, kanskje engang uten å vite det, etter Guds nærhet. For oss virker det som – sa Romano Guardini – at denne vår tid er tiden for Guds fjernhet, når verden fylles opp med ting og Guds ord forstummer. Imidlertid skriver han: «Men når tiden kommer – og den kommer, etter at mørket er overstått – og mennesket spør Gud: ‘Men Herre, hvor var du den gang?’, da vil han igjen høre svaret: ‘Nærmere dere enn noensinne før!’ Kanskje Gud er nærmere vår kalde tid enn barokken med sin kirkeprakt, enn middelalderen med sitt vell av symboler, enn den tidlige kristendom med sitt unge dødsmot. […] Men han forventer at vi skal forbli trofaste mot ham. Av dette vil det kunne oppstå en tro som ikke er mindre gyldig, kanskje renere, ihvertfall mer intens enn den noen gang var i den indre rikdoms tid» (R. Guardini, Die Annahme seiner selbst. Den Menschen erkennt nur, wer von Gott weiß, Mainz 1987, 76–77).

Bønn                                                                        

Brødre og søstre, måtte Herren, som stod opp fra de døde og fór opp til himmelen, gi oss nåde til å gjenoppdage håpet – gjenoppdage håpet! –, til å forkynne håpet og til å bygge opp håpet!