Pavens preken under «24 timer for Herren»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Fredag 17. mars deltok pave Frans i en botsfeiring i en romersk menighet, nemlig Santa Maria delle Grazie al Trionfale. Dette inngikk i årets «24 timer for Herren». Før pavens preken ble Fil 3,7–14, deler av Sal 103 og Luk 18,9–14 lest.

«Det som før var en vinning for meg …»

«Det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap», siterte paven (Fil 3,7). Det var ikke materiell vinning det var snakk om for Paulus, men «religiøs rikdom»: «Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins stamme, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven» (versene 5–6). Men nå har Paulus gitt avkall på selv å være rik, på å være rikere enn andre: «For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus» (vers 8).

Fariseeren og tolleren

«Den ydmykes bønn går gjennom skyene» (Sir 35,21). Det er om å gjøre å være fattig i ånden, å føle sitt frelsesbehov og tigge om nåde, å tre fram for Gud uten å vise til fortjeneste og uten innbilskhet. For det er når vi egentlig ikke har noe som helst at vi finner alt – i Herren.

I lignelsen om fariseeren og tolleren ser vi to menn gå opp til tempelet for å be, men bare den ydmyke når fram til Guds hjerte. Deres kroppsspråk er talende. Fariseeren «stilte seg opp for seg selv og ba» (vers 11). Han fremstår som en som kneiser med nakken, er selvsikker og forventer frelsen nærmest som en slags premie. Han går framover mot Guds alter, vil ha den beste plassen og ender opp med å sette seg selv høyere enn Gud.

Tolleren derimot «sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen» (vers 13), for han skjemtes. For ham er det ikke aktuelt å skulle brøyte seg fram. Avstanden mellom ham og alteret gjenspeiler avstanden mellom hans egen syndighet og Guds hellighet, og det er nettopp denne avstanden som tillater ham «å erfare Faderens velsignende og barmhjertige omfavnelse». Gud kunne nå fram til ham nettopp fordi mannen holdt seg tilbake og ga Gud handlingsrom.

Paven bemerket at også mellom oss mennesker trengs det et sunt puste- og handlingsrom, om vi skal kunne være oss selv og ha dialog.

Gud venter oss aller bakerst

Gud kommer til oss når vi tar avskjed med vårt innbilske jeg, når vi slutter å gå rundt og innbille oss at vi er bedre enn alle andre. Han venter på oss «bakerst». I Jesus gikk han «helt bakerst», «helt til bunns», helt ned i våre avgrunner og kom i nærkontakt med våre sår, vår fattigdom, våre nederlag, våre feil. Der, helt nederst, venter han på oss. Spesielt venter han på at vi skal komme og med ydmykhet be om tilgivelse i skriftemålet.

Skriftemålet

Paven oppfordret alle til å ransake sin samvittighet, for i hver enkelt av oss finnes det både en fariseer og en toller. La oss tillitsfullt vise Gud alt det mørke vi bærer i oss, også det som er for skambelagt til at vi kan vise det for noe menneske.

«Når vi avlegger skriftemål, stiller vi oss bakerst, som tolleren, for også vi å erkjenne avstanden mellom Guds drøm for vårt liv og det vi er til daglig, nemlig noen stakkarer. Og da kommer Herren nær oss, kutter ned avstanden og reiser oss opp; i det øyeblikket, når vi forstår at vi er nakne, kler han oss i festdrakt. Det er dette forsoningens sakrament er og bør være: en festlig sammenkomst, som leger hjertet og etterlater oss innvendig fred; ikke en skremmende menneskelig domstol, men en trøstende guddommelig omfavnelse.»

Paven oppfordret skriftefedre til å tilgi alt, slik Gud tilgir dem selv alt.

Les hele prekenen på engelsk eller et annet språk.