Angelus: Jesus er kommet for å oppfylle og fullbyrde

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 12. februar var evangelieteksten fra Bergprekenen:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. […] Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. […]
(Matt 5,17–37 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:

Hva oppfyllelse ikke er

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens evangelietekst sier Jesus: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle» (Matt 5,17). Å oppfylle: Dette er et nøkkelord, for å forstå Jesus og hans budskap. Men hva betyr dette «å oppfylle»? For å forklare det, begynner Herren med å si hva oppfyllelse ikke er. Skriften sier: «Du skal ikke slå i hjel», men for Jesus er ikke det nok, om man med sine ord sårer sine brødre og søstre; Skriften sier: «Du skal ikke bryte ekteskapet», men det er ikke nok, om man lever i en kjærlighet tilskitnet av dobbelthet og falskhet; Skriften sier: «Du skal ikke sverge falskt», men det er ikke nok å avlegge ed, om man handler hyklersk (jf. Matt 5,21–37). Dette er ikke oppfyllelse.

Gå hinsides bokstaven

For å gi oss et konkret eksempel, konsentrerer Jesus seg om «offerritusen». Å bringe Gud en offergave var et gjensvar på hans gaver, som er gratis. Det var en meget viktig ritus, så viktig at det krevdes tungtveiende grunner om man ønsket å avbryte den. Men Jesus sier at om en bror har noe imot oss, må vi avbryte ritusen, og først gå og bli forlikt med ham (jf. versene 23–24): Bare da er ritusen oppfylt. Budskapet er klart: Gud elsker oss først, helt gratis, han tar det første skritt mot oss, uten at vi har fortjent det; og da kan ikke vi feire hans kjærlighet uten i vår tur ta det første skritt mot et forlik med dem som har såret oss. Slik finnes det oppfyllelse i Guds øyne, og uten det er ytre, rent rituell overholdelse til intet gavn, den er forstillelse. Med andre ord får Jesus oss til å forstå at religiøse regler er nyttige, de er gode, men de er bare begynnelsen: For å oppfylle dem må man gå hinsides bokstaven og leve ut meningen. De bud som Gud har skjenket oss, skal ikke strenges inne i et kvelende hvelv av formell overholdelse, for da holder vi oss til en ytre, løsrevet religiøsitet, som tjenere for en «herremann» og ikke som barn av Gud, Faderen. Jesus ønsker dette: ikke ideen om å tjene en «herremann», men Faderen; og derfor er det nødvendig å gå hinsides bokstaven.

Ikke et minstemål, men et høymål

Brødre og søstre, dette problemet fantes ikke bare på Jesu tid, det finnes også i dag. Det hender for eksempel at vi får høre: «Far, jeg har ikke drept noen, jeg har ikke stjålet, jeg har ikke gjort noen fortred, …», som for å si: «Jeg er allerede kommet fram.» Her har vi formell overholdelse, som nøyer seg med et minstemål, mens Jesus derimot innbyr til et høymål. Gud tenker altså ikke i beregninger og tabeller; han elsker oss slik forelskede gjør: ikke så lite som mulig, men så mye som mulig! Han sier ikke til oss: «Jeg elsker deg til et visst punkt.» Nei, ekte kjærlighet er aldri opp til et visst punkt, og den føler seg aldri framme; kjærligheten går alltid hinsides, det må den bare. Herren viste oss dette ved å gi oss sitt liv på korset og tilgi sine drapsmenn (jf. Luk 23,34). Og han har betrodd oss sitt kjæreste bud: at vi elsker hverandre som han har elsket oss (jf. Joh 15,12). Dette er den kjærlighet som oppfyller loven, troen, det sanne liv!

Hva med oss selv?

Nå, brødre og søstre, kan vi spørre oss: Hvordan lever jeg i troen? Er det et spørsmål om beregning, om formalisme, eller om en kjærlighetshistorie med Gud? Nøyer jeg meg med ikke å gjøre noen fortred, med å holde «fasaden» i orden, eller prøver jeg å vokse i kjærligheten til Gud og til andre? Og sjekker jeg iblant hvordan det står til med meg selv når det gjelder Jesu store bud, spør jeg meg selv om jeg elsker min neste som han elsker meg? Det kan jo være at vi ubøyelig dømmer andre og glemmer å være barmhjertige, slik Gud er med oss.

Bønn

Må Maria, som overholdt Guds ord til fullkommenhet, hjelpe oss å oppfylle vår tro og vår kjærlighet.