Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Nyttårsdag er høytiden for Guds hellige mor Maria og Verdensdagen for fred. Evangelieteksten er fra Lukasevangeliet:

Og de [gjeterne] skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. […] Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. […] (Luk 2,16–21 fra Bibel 2011)

Under messen i Peterskirken ble det føyd til en ekstra forbønn:

Herre, kom i hu den avdøde pave emeritus Benedikt.
Må Den øverste hyrde,
som alltid lever og går i forbønn for oss,
ta velvillig imot ham i lysets og fredens rike.

Her følger pave Frans' preken:

I Kristi bryst banker fortsatt et kjøtthjerte

Guds hellige mor! Dette Guds hellige folks gledesfylte bifall gjenlød i gatene i Efesos i år 431, da konsilfedrene forkynte at Maria er Guds mor. Det dreier seg om en vesentlig kjensgjerning for troen, men først og fremst om en vidunderlig nyhet: Gud har en Mor og har altså bundet seg til vår menneskehet for alltid, som et barn til sin mor, til den grad at vår menneskelighet er hans menneskelighet. Det er en overveldende og trøstefull sannhet. Det forrige konsil, som ble holdt på dette stedet, fastslo: «Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon. Han arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet ut fra et menneskes vilje, elsket med et menneskehjerte. Idet han fødtes av jomfru Maria, ble han virkelig en av oss, lik oss i alt bortsett fra synden» (Gaudium et spes, 22). Det var dette Gud gjorde da han ble født av Maria: Han viste sin konkrete kjærlighet til vår menneskehet ved å omfavne den virkelig og fullstendig. Brødre, søstre, Gud elsker oss ikke i ord, men i gjerning; ikke «ovenfra», langt borte fra, men «like ved», innenfra vårt kjød, for i Kristi bryst banker fortsatt et kjøtthjerte for hver og en av oss!

«Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere»

Guds hellige mor! Om denne tittelen er det blitt skrevet mange bøker og lange avhandlinger. Men framfor alt er disse ordene gått inn i hjertet til Guds hellige folk, i en enkel og hjemlig bønn, som ledsager vår dagsrytme, våre slitsomme øyeblikk og modige forhåpninger: Hill deg, Maria. Etter noen setninger hentet fra Guds ord, begynner jo den andre delen av bønnen slik: «Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere.» Denne bønnen har ofte angitt takten for vår hverdag og tillatt Gud, gjennom Maria, å nærme seg våre liv og vår historie. Guds mor, be for oss syndere: Uansett om den bes på de mest ulike språk, ved hjelp av rosenkransens perler, i vanskeligheter, foran et hellige bilde eller på gata, svarer Guds mor alltid på denne bønnen, hun lytter til vi ber om, med sin Sønn i armene bringer hun oss Guds ømhet blitt til kjød. Med ett ord gir hun oss håp. Og ved begynnelsen av dette året trenger vi håp likesom jorden trenger regn. Dette året, som begynner med feiringen av Guds Mor og vår Mor, sier oss at håpets nøkkel er Maria, og håpets antifon er bønnen Guds hellige mor. Og i dag betror vi vår kjære pave emeritus Benedikt XVI til den hellige Mor og ber henne ledsage ham på under overgangen fra denne verden til Gud.

«Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!»

La oss be spesielt til vår Mor for de av barna hennes som lider og ikke lenger har kraft til å be, for de mange brødre og søstre rundt om i verden som er rammet av krig, for dem som lever disse festdagene i mørke og kulde, i elendighet og frykt, i vold og likegyldighet! For alle dem som ikke har noen fred ber vi til Maria, kvinnen som brakte Fredsfyrsten til verden (jf. Jes 9,6; Gal 4,4). I henne, Fredens dronning, oppfylles den velsignelsen som vi hørte i første lesning: «Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» (4 Mos 6,26). Gjennom et par morshender ønsker Guds fred komme inn i våre hjem, i våre hjerter, i vår verden. Men hvordan kan vi ta imot den?

Gjeterne

La oss søke råd hos hovedpersonene i dagens evangelium, hos dem som var de første til å se Moren med Barnet, nemlig gjeterne i Betlehem. Dette var fattige, og muligens temmelig grove, mennesker, og den natten arbeidet de. Nettopp de, ikke vise og heller ikke mektige mennesker, var de første til å erkjenne den nære Gud, den Gud som kom som en fattig og som elsker de fattiges selskap. Når det gjelder gjeterne, fremhever evangeliet særlig to, meget enkle, men ofte ikke særlig lette, handlinger. Gjeterne gikk av sted og så. To handlinger: Å gå av sted og å se.

Å skynde seg av sted

Først å gå av sted. Evangelieteksten sier at gjeterne «skyndte seg av sted» (Luk 2,16). De ble ikke værende. Det var natt, de hadde sine flokker å gjete og var sikkert trøtte: De kunne ha ventet til morgengry, til soloppgang, før de gikk og så et Barn i en krybbe. I stedet skyndte de seg av sted, for stilt overfor viktige ting må man straks reagere og ikke utsette; for «Åndens nåde kjenner ikke til treghet» (den hellige Ambrosius, Kommentar til den hellige Lukas, 2). Og da fant de virkelig Messias, den som var blitt ventet i hundrevis av år og som mange lette etter.

La oss komme oss av sted

Brødre, søstre, om vi skal ta imot Gud og hans fred kan vi ikke bli sittende stille og rolig og vente på at ting blir bedre. Vi må reise oss opp, ta imot de nådens stunder som bys oss, vi må gå og risikere. Vi må risikere. I stedet for å sitte stille og tenke og håpe at ting endrer seg, vil det idag, ved begynnelsen av et nytt år, gjøre oss godt å spørre oss: «Hvor ønsker jeg å gå dette året? Hvem går jeg gå i møte for å gjøre noe godt?» I Kirken og i samfunnet er det mange som venter på det gode som du – bare du – kan gjøre, de venter på din tjeneste. Og stilt overfor bedøvende latskap og lammende likegyldighet, stilt overfor faren for bare å bli sittende foran en skjerm med hendene hvilende på et tastatur, utfordrer gjeterne oss i dag til å gå av sted, til å la oss bevege av det som skjer ute i verden, til å skitne til våre hender og gjøre godt. De utfordrer oss til å gi avkall på mange vaner og bekvemmeligheter for i stedet å åpne oss for Guds nye ting, som er å finne i tjenestens ydmykhet, i motet til å yte omsorg. Brødre og søstre, la oss ta etter gjeterne: La oss gå av sted!

Å ha øyne for det som teller

Da de kom fram, «fant gjeterne Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben», sier evangeliet (jf. vers 16). Bare etter «å ha fått se ham», står det (jf. vers 17), ga de, fulle av undring, seg til å fortelle om Jesus til de andre, til å love og prise Gud for alt de hadde hørt og sett (jf. versene 17–18.20). Vendepunktet var å ha fått se ham. Det er viktig å se, å favne med blikket, å bli værende, likesom gjeterne, foran Barnet i Morens armer. Uten å si noe, uten å spørre om noe, uten å gjøre noe. Å se i stillhet, å tilbe, med øynene å ta imot den trøsterike ømheten i Gud, blitt menneske, i hans og vår Mor. La oss ved begynnelsen av året, blant alt det nye vi ønsker å prøve og de mange ting vi ønsker å gjøre, vie tid til å se, altså til å åpne øynene og holde dem åpne for det som virkelig teller: for Gud og for andre mennesker. La oss våge å undre oss over møter. Dette er Guds stil, som er meget forskjellige fra verdens forførelse, som virker beroligende. Guds undring, møtet, gir deg fred; det andre bare bedøver og beroliger deg.

Å ta oss tid

I vårt hastverk har vi ofte ikke engang tid til å tilbringe ett minutt sammen med Herren for å lytte til hans Ord, for å be, for å tilbe, for å lovprise … Det samme skjer i vår omgang med andre: Grepet av hastverk eller selvhevdelsestrang har vi ikke tid til å høre på vår ektefelle, til å snakke med barna våre, til å spørre dem om hvordan de egentlig har det, inne i seg, ikke bare om hvordan det går med studier og helse. Og hvor godt det gjør oss å høre på eldre mennesker, på bestefedre og bestemødre, for å se dypene i vårt liv og gjenoppdage våre røtter. La oss altså spørre oss om vi er i stand til å se dem vi har rundt oss, dem som bor i samme bygning, dem som vi møter til daglig på gata. Brødre, søstre, la oss ta etter gjeterne: La oss lære å se! Å forstå ved å se med hjertet. La oss lære å se.

Å gå og se. I dag er Herren kommet midt iblant oss, og Guds hellige mor legger han fram for våre øyne. La oss i iveren etter å gå av sted og i forundringen over å se gjenfinne hemmelighetene som kan gjøre dette året til et virkelig nytt år og la oss overvinne stillesittingens tretthet og forførelsens falske beroligelse.

Guds hellige mor!

Og nå, brødre og søstre, vil jeg be dere alle sammen om å se på vår Frue. La oss gi henne vårt bifall tre ganger: «Guds hellige mor!», slik folket i Efesos gjorde. Guds hellige mor! Guds hellige mor! Guds hellige mor!

***

Hele messen med engelsk dubbing.