Angelus: Salige er dere fattige

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 13. februar var evangelieteksten fra sletteprekenen:

[…]
Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
[…]
(Luk 6,17.20-26 fra Bibel 2011)

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen:

Saligprisningene beskriver Jesu disipler

Kjære brødre og søstre, god dag!

Det er saligprisningene som står i sentrum for dagens evangelium (jf. Luk 6,20–23). Selv om Jesus er omgitt av en stor folkemengde når han forkynner dem, er det interessant å legge merke til at det er disiplene han ser på (jf. vers 20). Det er disiplene han taler til. For saligprisningene definerer identiteten til Jesu disipler. De kan lyde merkelige, nærmest uforståelige for ikke-disipler. Men om vi spør oss hvordan Jesu disipler er, gir nettopp saligprisningene svaret. La oss se på den første av dem, som er grunnlaget for alle de andre: ««Salige er dere fattige, Guds rike er deres» (vers 20). Salige er dere fattige. Jesus sier her to ting om sine egne: at de er salige og at de er fattige; eller snarere at de er salige fordi de er fattige [jf. Luk 6,20 i Bibel 1978/85-oversettelsen].

Ekte disipler mottar alt fra Gud

I hvilken betydning? I den betydning at Jesu disipler ikke finner sin glede i penger, makt eller andre materielle goder, men i de daglige gaver de får av Gud: liv, skaperverk, brødre og søstre, og så videre. Dette er livets gaver. Og de deler gjerne på de goder de selv har, for de lever i Guds logikk. Og hva er Guds logikk? Å gi. Disipler har lært å leve uegennyttig. Denne fattigdom gjelder også deres innstilling til livets mening. For Jesus disipler tror ikke at de allerede sitter med hele meningen, at de allerede vet alt; de vet at det finnes noe å lære hver dag. Og dette er en form for fattigdom: bevissthet om at det er noe å lære hver dag. Fordi Jesu disipler har denne innstillingen er de ydmyke, åpne, fri for fordommer og rigiditet.

Lydhørhet

Vi hadde et fint eksempel på dette i evangeliet forrige søndag: Simon Peter, en erfaren fisker, tar imot Jesu forslag om å kaste garn på et uvanlig tidspunkt. Forbløffet over den underfulle fiskefangsten forlater han så båten og alle sine goder for å følge Herren. Ved å gi slipp på alt viser Peter seg lydhør og blir en disippel. De som derimot er altfor opphengt i egne ideer og egen sikkerhet vil ha vondt for virkelig å følge Jesus. De følger ham litt på vei, bare der «jeg er enig med ham, og han er enig med meg», men så er det stopp når det kommer til resten. Dette er ikke disipler. Og på denne måte blir de triste. De blir triste fordi regnestykkene ikke går oss, fordi virkeligheten unnslipper deres mentale skjemaer. De blir ikke fornøyd. Disipler derimot vet å stille spørsmål ved seg selv, vet ydmykt å søke Gud hver dag, og dette gjør det mulig for dem å trenge inn i virkeligheten og øyne dens rikdom og kompleksitet.

Å akseptere saligprisningenes paradoks

Med andre ord: Disipler aksepterer saligprisningenes paradoks: Saligprisningene priser salige, altså lykkelige, de mennesker som er fattige, som mangler mye og som er seg det bevisst. Menneskelig sett er vi tilbøyelige til å tenke på en annen måte: at de lykkelige er de som er rike, som er fulle av goder, som mottar applaus og blir misunt av mange, som har sitt på det tørre. Men dette er en verdslig tenkemåte, det er ikke saligprisningenes tenkemåte! Jesus derimot erklærer verdslig suksess for ikke å føre frem, ettersom den er basert på egoisme, som først gjør en oppblåst og deretter tom. Stilt overfor saligprisningenes paradoks lar disipler seg utfordre i bevissthet om at det ikke er Gud som må følge vår logikk, men vi som må følge hans. Dette krever en vandring, iblant anstrengende, men alltid ledsaget av glede. For Jesu disipler er fulle av glede, fulle av Jesu glede. Som vi husker er «salige» det første ordet Jesus ytrer; herav «saligprisningene». Dette er ensbetydende med å være Jesu disipler. Herren befrir oss fra selvopptatthetens slaveri. Slik åpner han det som er lukket i oss, myker opp det harde, og avdekker den sanne lykke for oss. Ofte er lykken å finne på uventede steder. Det er han som styrer vårt liv, ikke vi med vår forutfattede meninger og krav. Disipler er da de som lar seg bli styrt av Jesus, som åpner sitt hjerte for Jesus, som hører på ham og slår inn på samme vei som han.

Hjerteglede?

Vi kan da spørre oss: Har jeg – hver enkelt av oss – en disippels beredvillighet? Eller opptrer jeg med en rigiditet som er typisk for de som føler at de selv er helt i orden, at de er presentable, at de allerede er kommet fram? Lar jeg saligprisningenes paradoks «løfte meg av mine hengsler», eller forblir jeg innen mine ideers innhegning? Og så, med saligprisningenes logikk, hinsides alle anstrengelser og vanskeligheter: Føler jeg glede over å følge Jesus? Dette er det mest iøynefallende trekk ved disipler: hjerteglede. La oss ikke glemme dette: hjerteglede. Dette er prøvesteinen for å vite om noen er en disippel: Har vedkommende glede i sitt hjerte? Har jeg selv glede i mitt hjerte? Dette er et viktig punkt.

Bønn

Må jomfru Maria, Herrens første disippel, hjelpe oss å leve som åpne og gledesfylte disipler.