Pavens preken ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Tirsdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma.

«Vi har sett stjernen hans gå opp i øst, og vi er kommet for å hylle ham» var temaet for bønneuken, og ved vesperen ble hele teksten om vismennene lest:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2011)

Pave Frans innledet prekenen med å takke de tilstedeværende representantene for forskjellige kirkesamfunn. Han oppfordret alle til å si ja til Jesu ønske om at vi alle skal «være ett» (Joh 17,21) og ved hans nåde å «vandre mot full enhet».

Her følger resten av pavens preken:

Under denne vandringen kan vismennene være oss til hjelp. La oss i kveld se på deres reise, som består av tre etapper: Den starter i Østen, går gjennom Jerusalem og når til slutt fram til Betlehem.

Østen. Lengsel

1. Vismennene drar «fra Østen», der de har sett stjernen stå opp. De drar østfra, fra der solen går opp, men legger ut på søken etter et større lys. Disse lærde nøyer seg ikke med sine kunnskaper og sine tradisjoner, men lengter etter noe mer. Rastløse i sin søken etter Gud begir de seg ut på en farefull reise. Kjære brødre og søstre, la oss følge Jesu stjerne, vi også! La oss ikke avlede av verdens glimmer – strålende, men kortvarige kometer. La oss ikke følge øyeblikkets moter – meteorer som slukner. La oss ikke gi etter for den fristelse å stråle med vårt eget lys, altså å lukke oss i vår egen gruppe i forsøk på å bevare oss selv. Må vårt blikk være festet på Kristus, på himmelen, på Jesu stjerne. La oss følge ham, hans evangelium, hans innbydelse til enhet, uten å bekymre oss om hvor lang og slitsom reisen dit vil vise seg å være. La oss ikke glemme at når vi ser på lyset, fortsetter Kirken – vår Kirke – under sin vandring mot enhet å være «mysterium lunae» [månemysteriet, jf. Novo millennio ineunte, 54]. La oss sammen lengte og vandre, la oss støtte hverandre underveis, slik vismennene gjorde. Tradisjonelt er de blitt fremstilt med brokete antrekk, for å representerer forskjellige folkeslag. De avspeiler våre ulikheter, våre ulike kristne tradisjoner og erfaringer, men også vår enhet, som oppstår av den samme lengsel: å se på himmelen og vandre sammen på jorden.

Midtøsten og martyrene

Østen får oss også til å tenke på de kristne i forskjellige regioner desimert av krig og vold. Og det er nettopp Kirkerådet i Midtøsten som har forberedt materiellet til denne Bønneuken. Disse våre brødre og søstre må håndtere mange vanskelig utfordringer, men likevel gir de oss håp med sitt vitnesbyrd: De minner oss om at Kristi stjerne stråler i mørket og aldri går ned; at Herren ledsager og oppmuntrer våre skritt ovenfra. Rundt ham, i himmelen, stråler myriader av martyrer sammen, uavhengig av konfesjon: For oss nede på jorden peker de ut én bestemt vei, nemlig enhetens vei!

Jerusalem. Frykt

2. Fra Østen kommer vismennene så til Jerusalem med hjertet fullt av lengsel etter Gud: «Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham», sier de (vers 2). Men fra sin himmellengsel blir de dratt ned til jordens harde virkelighet: «Da kong Herodes hørte det», sier evangeliet, «ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham» (vers 3). I den hellige by får ikke vismennene se noen gjenspeiling av stjernens lys, men opplever motstand fra verdens mørke makter. Herodes er ikke alene om å føle seg truet av nyheten om en annerledes kongelighet – ufordervet av verdslig makt. Hele Jerusalem blir svært urolig av det vismennene sier.

«Frykt ikke»

Også under vår vandring mot enhet kan vi bli stående stille av det som også lammet disse menneskene: uro, frykt. Det er frykt for alt nytt som rokker ved våre ervervede vaner og sikkerhet; det er engstelse for at andre destabiliserer mine tradisjoner og mine innarbeidede rutiner. Men i bunn og grunn er det menneskehjertets iboende frykt, som den oppstandne Herren ønsker å befri oss fra. La hans påskeoppfordring gjenlyde under vår vandring sammen: «Frykt ikke» (Matt 28,5.10). La oss ikke være redde for å sette våre søsken før våre egne bekymringer! Herren ønsker at vi skal stole på hverandre og vandre sammen til tross for våre svakheter og våre synder, til tross for fortidens feil og gjensidige krenkelser.

Guds ord

Det vismennene opplevde er oppløftende også når det gjelder dette. Det er i Jerusalem, på skuffelsens og motstandens sted, nettopp der ved de menneskeskapte murer, hvor den vei, som himmelen hadde anvist dem, tilsynelatende tar slutt, at de oppdager veien til Betlehem. Det er prestene og de skriftlærde som angir veien ut fra sine studier av skriftene (jf. Matt 2,4). Det er altså ikke bare takket være stjernen, som var forsvunnet i mellomtiden, at vismennene finner fram til Jesus; de trenger Guds Ord. Heller ikke vi kristne kan nå fram til Herren uten hans levende og virkekraftige Ord (jf. Hebr 4,12). Det er gitt til hele Guds folk for at vi sammen skal ta imot det, be med det og meditere over det. La oss derfor ved hans Ord komme nærmere Jesus, men la oss også komme nærmere våre søsken ved Jesu Ord. Da vil stjernen hans igjen gå foran oss under vår vandring, og den vil glede oss.

Betlehem. Tilbedelse

3. Slik gikk det vismennene i siste etappe: Betlehem. Der går de inn i huset, faller på kne og tilber Barnet (jf. Matt 2,11). Slik slutter deres reise: sammen, i samme hus, i tilbedelse. På denne måten foregriper vismennene Jesu disipler. Evangeliet slutter med at disiplene, som er ulike, men forenet, faller på kne og tilber Den oppstandne på fjellet i Galilea (jf. Matt 28,17). Slik blir de et profetisk tegn for oss, vi som lengter etter Herren, som reiser sammen langs verdens veier, som ved Den hellige skrift søker Guds tegn i historien. Brødre og søstre, også for oss er det slik at den fulle enhet, i det samme hus, bare kan nås ved tilbedelse av Herren. Kjære søstre og kjære brødre, den avgjørende etappe i vandringen mot fullt fellesskap krever en mer intens bønn, den krever tilbedelse, den krever tilbedelse av Gud.

Ydmykhet

Men vismennene minner oss om at før vi kan tilbe, må vi først igjennom noe: Vi må falle på kne. Dette er veien, å bøye oss, sette våre egne forlangender til side, og la Herren alene være midtpunktet. Hvor ofte har vel ikke hovmod vært den virkelige hindring for fellesskapet! Vismennene våget å la prestisje og anseelse bli liggende hjemme for å bøye seg ned i det fattigslige huset i Betlehem; slik fikk de oppleve en «jublende glede» (Matt 2,10). Å bøye seg, å slippe taket, å bli enklere: La oss i kveld be Gud om dette motet, ydmykhetens mot, som er den eneste farbare vei om vi ønsker å tilbe i det samme hus, rundt det samme alter.

Våre skatter er alles skatter

I Betlehem, etter å ha falt på kne i tilbedelse, åpnet vismennene skrinene sine, og gull, røkelse og myrra kom til syne (vers 11). Dette minner oss om at bare etter å ha bedt sammen, bare stående foran Gud, i hans lys, blir vi virkelig klar over hvilke skatter det er hver enkelt eier. Men dette er skatter som tilhører alle, som vi må tilby og dele med hverandre. For dette er jo Åndens gaver til fellesskapets beste, ment til å bygge opp og skape enhet i hans folk. Og dette får vi altså merke gjennom bønn, men også gjennom tjeneste: Når vi gir til nødstedte, ofrer vi til Jesus, som identifiserer seg med de fattige og alle dem som står utenfor (jf. Matt 25,34–40); og han forener oss med hverandre.

Gull, røkelse og myrra

Vismennenes gaver symboliserer det som Herren ønsker seg av hver av oss. Til Gud må vi gi gullet, det som er mest dyrebart, for Gud er egentlig på første plass. Det er ham vi må se på, ikke oss selv; på hans vilje, ikke vår egen; på hans veier, ikke våre egne. Om Herren virkelig er på første plass, kan ikke våre valg, heller ikke kirkelige valg, lenger basere seg på denne verdens politikk, men på Guds ønsker. Og så har vi røkelsen, som minner om viktigheten av bønn, som stiger opp til Gud som velluktende duft (jf. Sal 141,2). La oss ikke bli trette av å be for hverandre og med hverandre. Til sist har vi myrraen, som vil bli brukt til å ære Jesu kropp etter at den er blitt tatt ned fra korset (jf. Joh 19,39). Den viser til omsorg for Herrens lidende kjød, for hans fattige, lidende lemmer. La oss tjene dem som lider nød, la oss sammen tjene den lidende Jesus!

En annen vei hjem

Kjære brødre og søstre, la vismennene vise oss veien. Og la oss ta «en annen vei hjem», slik de gjorde (Matt 2,12). Ja, likesom Saul før hans møte med Kristus, må vi ta en annen vei, ikke la våre egne vaner og fordeler bestemme veien, om vi skal finne den vei som Herren viser oss, ydmykhetens, søskenskapets og tilbedelsens vei. Gi oss, Herre, mot til å endre retning, til å vende om, til å følge din vilje og ikke det som er fordelaktig for oss; sammen å gå framover, mot deg, du som ved din Ånd ønsker å gjøre oss til ett. Amen.