Vatican News
Jesu barndom (Honthorst) Jesu barndom (Honthorst) 

Angelus: Er ikke dette tømmermannen?

Hvorfor blir Jesus avvist på hjemstedet? På grunn av «inkarnasjonens skandale».

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 4. juli var evangelieteksten:

Han gikk derfra og kom til hjemstedet sitt, og disiplene fulgte ham. Da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Mange som hørte ham, var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør! Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss?» Og de ble forarget og avviste ham. […] (Mark 6,1–6 fra Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Ingen blir profet i sitt eget land

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens evangelium (jf. Mark 6,1–6) forteller om vantroen hos Jesu bysbarn. Etter å ha forkynt i andre landsbyer i Galilea kommer han igjen til Nasaret, der han var vokst opp hos Maria og Josef. En lørdag begynner han å undervise i synagogen. Mange som hører ham spør seg: «Hvor får han all denne visdommen fra? Er ikke han sønn av tømmermannen og Maria, våre naboer, som vi kjenner godt?» (jf. versene 1–3). Overfor denne reaksjonen hevder Jesus en sannhet, som senere er blitt folkelig visdom: «En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på hjemstedet sitt, blant sine slektninger og i sitt eget hus» (vers 4). Det er noe som ofte blir sagt.


Å kjenne og erkjenne

La oss ser mer på Jesu bysbarns holdning. Vi kan si at de kjenner Jesus, men at de ikke erkjenner ham. Å kjenne og å erkjenne er ikke det samme. Vi kan kjenne til forskjellige ting ved et menneske, vi kan gjøre oss opp en idé, stole på det andre sier om vedkommende, kanskje en gang i blant støte på vedkommende i nabolaget. Men alt dette er ikke nok. Det dreier seg om et alminnelig, overfladisk kjennskap, som ikke makter å erkjenne dette menneskets unikhet. Vi løper fare for dette, alle sammen: Vi tror at vi vet mye om et menneske, og det verste er at vi setter det i bås og stenger det inn i våre fordommer. På samme måte hadde Jesu bysbarn kjent ham i tretti år og trodde at de visste alt! «Er ikke dette han som vi har sett vokse opp, sønnen til tømmermannen og Maria? Hvor har han dette fra?» Mistillit. I virkeligheten hadde de aldri fått med seg hvem Jesus egentlig er. De er blitt stående ved det ytre og avviser Jesu nyhet.

En stadig åpenhet for Guds overraskelser

Og her kommer vi til kjernen i problemet: Når vi lar vanenes bekvemmelighet og fordommenes diktatur få overtaket, er det vanskelig å åpne seg for noe nytt og la seg forundre. Vi er kontrollerende; vi kontrollerer ved hjelp av vaner og fordommer. I våre erfaringer og også i andre mennesker søker vi ofte bare bekreftelse på våre ideer og tenkemåter, for å slippe slitet med å forandre oss. Og det samme kan skje oss, i vårt forhold til Gud, det kan skje nettopp oss troende, som tror at vi kjenner Jesus og at vi allerede vet mye om ham, og at det er nok å gjenta de vanlige tingene. Det er ikke nok! Men uten åpenhet for det nye, og framfor alt – hør godt etter – uten åpenhet for Guds overraskelser, uten forundring, blir tro en kjedsommelig litani, som langsomt slokner og blir en vane, en sosial vane.


Forundring

Jeg nevnte et ord her: forundring. Hva er forundring? Forundringen i møtet med Gud: «Jeg har møtt Herren!» I evangeliet leser vi ofte at folk som møtte Jesus og erkjente ham ble grepet av forundring. Og vi, i vårt møte med Gud, må gå samme vei: undre oss. Det er som en garanti for at møtet er ekte, ikke en vanesak.

Inkarnasjonens skandale

Hva kommer det egentlig av at Jesu bysbarn ikke erkjenner ham og ikke tror på ham? Hvorfor? Hva er grunnen? Med få ord kan vi at de ikke aksepterer inkarnasjonens skandale. – De kjenner ikke inkarnasjonsmysteriet og aksepterer det ikke. – Det er en ubevisst grunn, som de ikke er klar over: De føler det som skandaløst at Guds storhet skal åpenbare seg i vårt kjøds litenhet, at Guds Sønn skal være sønn av en tømmermann, at guddommen skal finnes skjult i menneskeheten, at Gud finnes i ansiktet, i ordene, i gestene til et menneske. Her er skandalen: Guds inkarnasjon, hans konkrethet, hans «hverdagslighet». Gud ble konkret i et menneske, Jesus fra Nasaret, han ble vår reisefelle, han gjorde seg til en av oss. «Du er en av oss»: å si det til Jesus er en fin bønn! Og fordi han er en av oss, forstår han oss, ledsager han oss, tilgir han oss, elsker han oss.

Egentlig er det mer bekvemt med et abstrakt og fjern gud, som ikke blander seg opp i det som skjer oss og som går med på en livsfjern tro, langt borte fra problemene og samfunnet. Eller vi liker å tro på en «spesialeffektenes» gud, som bare gjør usedvanlige ting og alltid skaffer oss sterke følelser. Men i stedet, kjære brødre og søstre, er Gud blitt menneske: Gud er ydmyk, Gud er ømhjertet, Gud er skjult, han kommer nær oss ved å være med i vårt daglige livs normalitet.

Det samme kan skje med oss som med Jesu bysbarn: Det er fare for at vi ikke erkjenner ham når han kommer forbi. Igjen gjentar jeg den hellige Augustins vakre setning: «Jeg frykter Gud, Herren, når han kommer forbi.» Men Augustin, hvorfor er du redd? «Jeg er redd for ikke å erkjenne ham. Jeg er redd for Herren når han kommer forbi. Timeo Dominum transeuntem.» Vi erkjenner ham ikke, vi forarger oss over ham. La oss tenke over hvordan det står til med vårt hjerte i denne virkeligheten.


Bønn

La oss nå be Vår frue, som tok imot Guds mysterium i sin hverdagslighet i Nasaret, om øyne og hjerte fri for fordommer og åpne for forundring: «Må jeg møte deg, Herre!» Og i møtet med Herren finnes denne forundringen. Vi møter ham i normaliteten: Få øynene opp for Guds overraskelser, for hans ydmyke og skjulte nærvær i vårt dagligliv.

 

05 juli 2021, 09:19