«Jeg kommer som en pilgrim for å takke dere for det troens vitne dere er!» «Jeg kommer som en pilgrim for å takke dere for det troens vitne dere er!»   (Vatican Media)

Paven i Irak: Hvorfor var hans reise så betydningsfull? Og hva var hans budskap?

«Jeg kommer som en pilgrim for å takke dere for det troens vitne dere er!» I fire dager var pave Frans på et historisk pilgrimskap til Irak, noe hans forgjenger pave Johannes Paul II selv gjerne skulle ha gjort i ‘99, men som ikke lot seg fullføre. Vi ser tilbake på hva paven sa og gjorde under besøket og undersøker hva han mener når han sier; «kirken i Irak, gjennom Guds nåde, proklamerer korsets visdom ved å spre Guds nåde og tilgivelse.»

Ann Jeanette Søndbø Ekberg - Vatikanstaten 

Irak, sivilisasjonens vugge, har i årtusener vært et sted av kulturelt, etnisk og religiøst mangfold. Paven begynte sin reise (fredag 5. mars) til landet med å hilse offisielle myndigheter med ord om at dets «mangfold er en dyrebar ressurs, ikke et hinder som skal elimineres.» Med en anerkjennelse om at mangfoldet avslører noe vesentlig om hvem vi er, må vi forplikte oss selv til ærlig dialog mot et liv i søskenlig sameksistens. Dette er ikke en enkel oppgave, den krever hardt arbeid, men den er mulig om «vi snakker med hverandre fra vår dypeste identitet som felles barn av den ene Gud og Skaperen.» (jf. Nostra Aetate 3, 5).

Prisen for troskap til Herren og Hans kirke

            Senere samme dag møtte pave Frans med geistlige, ordensfolk, seminarister og kateketer fra et antall kirker i den ikke ubetydelige syrisk-katolske katedralen i Baghdad, Vår Frue av Frelsen. «Vi samles her i katedralen som har blitt helliget av blodet til våre søstre og brødre som betalte den ytterste prisen for troskap til Herren og Hans kirke.» I 2010 ble 48 troende og to unge prester brutalt drept i et terrorangrep mot kirken som rystet en hel verden. Her, i martyriets midt, prekte paven om nødvendigheten av tilgivelse og at «alle kristne er kalt til å bære vitne om Kristi kjærlighet til alle tider, på alle plasser.» Til og med når blodet bokstavelig talt flyter, til og med i Irak. Paven takket fredsmeklerne tilstede: «sammen med religiøse ledere fra andre tradisjoner sår dere frø av forsoningen og søskenskaplig sameksistens som kan lede til en gjenfødelse av håp for alle.»

For, kristent disippelskap er ikke bare rett og riktig, det er også vakkert og gledefylt, påpekte paven og dvelte så ved de kristnes kall til enhet: «kirkene i Irak, hver med sin respektive eldgamle historiske, liturgiske og åndelige arv, er som individuelle fargerike tråder sammenvevd i ett eneste vakkert teppe, ett som synliggjør ikke bare vårt søskenskap, men som også peker til kilden. For Gud selv er kunstneren som så for seg dette teppet, som tålmodig vevde det og ømt reparerer det i ønske om at vi skal forbli nært sammenvevde som hans sønner og døtre.»

Paven och al-Sistani:  «det gjorde min sjel vel»

Lørdag 6. mars er en dag som kommer til å gå til historiebøkene. Ikke fordi Iraks statsminister Mustafa al-Kadhimi i en tweet erklærte dagen for «toleransens og sameksistensens dag i Irak», men hvorfor al-Kadhimi gjorde det.

Ikke lenge etter soloppgangen trådde pave Frans ombord flyet som tok ham fra Baghdad til Najaf, en by vest om Eufrat, sentralt i Irak. Najaf er en av sjiaislams helligste plasser og hvor vi finner ʿAlī ibn Abī Ṭālibs, profeten Mohammeds svigersønn og en ledende figur i Islam, siste hvilested – et uvurderlig pilegrimsmål for alle muslimer, med andre ord. Byen har under det siste halvdel av 1900-tallets politiske kaos fungert som et slags sjiamuslimsk base og hvor vi finner den medieskye storayatollaen av Irak, Sayyid Ali al-Husayni al-Sistani. Han tar svært sjeldent imot besøk, men for pave Frans var døren åpen.

Al-Sistani er i dag blant de mest innflytelsesrike og betydningsfulle muslimske tenkerne og lederne i Midtøsten. I 2017 ble han listet som en av verdens 100 ledende intellektuelle, og han har to ganger blitt nominert til Nobels Fredspris – den første gangen av en gruppe kristne i Irak. Mye kan sies om al-Sistanis teologi og politiske engasjement, men når vi ser ham side ved side for pave Frans så ser vi først og fremst hva de har felles; en urokkelig overbevisning om at hevn aldri er svaret. Gang på gang har al-Sistani formanet sjiamuslimer om å ikke svare sekteriske sunnimuslimer med vold, men heller å vende det andre kinnet til. Vold har allikevel utbrutt, men det finnes internasjonal erkjennelse av at Irak uten al-Sistani hadde befunnet seg i en verre voldsspiral enn den vi allerede har vært vitne til.

Om møtet mellom de to – som tok plass i al-Sistanis private hjem med bare tolker til stede – sa en sterkt preget pave Frans senere: «det gjorde min sjel vel.» For, «han er et lys. Vise menn som ham er overalt, fordi Guds visdom er spredd over hele verden. Det er som med helgenene. Ikke bare de på alteret, men hverdagshelgenene, de jeg kaller nabohelgenene. Menn og kvinner som lever sin tro, hva den nå er, med integritet. Jeg er overbevist om a vi må oppdage disse menneskene og løfte dem frem, for de er mange.»

Fra ett historisk møte til et annet

«Freden kommer ikke så lenge vi ser på andre som de og ikke vi.» På plassen som vi fra Bibelen kjenner som Abrahams hus i Ur, ledet pave Frans, senere samme dag, et interreligiøst møte av store dimensjoner. Paven fokuserte på det løftet Gud gav Abraham – jødenes, muslimenes og de kristnes felles far i troen. Abraham ble av Gud bedt om å «‘se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!’ Og han sa: ‘Så tallrik skal ætten din bli’» (1Mos 15:5) «I de stjernene så Abraham løftet om sin ætt, han så oss. I dag ... hedrer vi vår far Abraham og gjør som ham; vi ser opp mot himmelen og vi vandrer på jorden

            «Se opp mot himmelen.» I dette finner pave Frans vårt felles(religiøse) kall som Abrahams barn, for, «tusenvis av år senere ser vi opp mot den sammen himmelen og de samme stjernene kommer til syne. De opplyser den mørkeste natt fordi de skinner sammen. Himmelen selv formidler et budskap om enhet ... Guds annerledeshet leder oss mot den andre, mot vår bror og søster. Skal vi bevare søskenskapet, så må vi ikke miste himmelen av syne. Må vi – Abrahams ætt og representanter fra ulike religioner – ane at vi, mer enn noe annet, har denne oppgaven: å hjelpe våre brødre og søstre med å løfte blikket og bønnen til himmelen.» Fordi, “vi løfter vårt blikk mot himmelen for å kunne løfte oss selv opp fra dypet av vår forfengelighet; vi tjener Gud for å bli fri fra vårt egos slaveri, for Gud kaller oss til å elske.»

Det har vært mange mørke netter i Irak de siste tiårene, men paven påpekte at skinnende stjerner har lyst opp de mørkeste av netter: som de unge muslimene som hjelper til med gjenoppbygningen av kirker og klostre i Mosul; som mandéeren som gav sitt liv i forsøket på å redde sin muslimske nabofamilie. «Vi kan ikke være stille når terrorister misbruker religion. Sannelig, sier jeg, vi er kalt til å utvetydig gjøre slutt på misforståelser. La oss ikke tillate at himmelens lys blir overskygget av hatets skyer!»

Mennesker fra alle etnisiteter og religioner har lidd i Irak. Men pave Frans pekte på en vei fremover. En lik Abrahams: «for Abraham var det å skue opp mot himmelen ikke en distraksjon, men heller noe som gav et insentiv til å vandre, til å peke ut en retning ... Og alt startet her i Ur. Her sendte Herren ham ut. Abrahams reise var utover, og en som krevde offer.»

«Patriarken Abraham, som i dag har samlet oss sammen i enhet, var Den høyestes profet. En gammel profeti sier at folket ‘skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.’ (Jes 2:4) Denne profetien har ikke gått i oppfyllelse. Det er heller tvert om. Sverd og spyd har blitt til missiler og bomber. Så, hvorfra kan vi da begynne på en fredens reise? Fra beslutningen om å ikke ha fiender.» Pave Frans ser denne reisen som direkte koblet til vår evne til å løfte bikket mot himmelen, for den troende har bare én fiende, og det er hatet selv. Om vi derfor konfronterer «fienden som står og banker på hjertets dør,» så kan vi leve i Abrahams håp og med Guds hjelp forandre verden til det bedre. Dette er for paven ingen utopi. «Det er opp til oss, til dagens menneskelighet, spesielt de av oss som tilhører en religion, å forvandle instrument av hat til instrument av fred.»

Før pave Frans avsluttet møtet med å lede alle i Abrahams barns bønn, bandt han sammen sitt budskap i ett eneste ord: gjestfrihet. Igjennom en akt av gjestfrihet fikk Abraham besøk av Gud (1Mos 18:1-10) og det er igjennom gjestfrihet, «brødre og søstre av ulike religioner ... at vi kan hengi oss selv til å oppfylle Guds drøm om en menneskelig familie som er gjestfri og velkommen for alle hans barn; som sammen ser opp mot den samme himmelen og i fred vandrer den samme jord.»

Herren trøtnet ei

Den kaldeiske katedralen i Baghdad, Sankt Josef, var pavens siste punkt under lørdagen. Han konsentrerte seg her om tre ord; vishet, vitne og løfte. Visheten har fått et ansikt i Jesus og hva som er sann vishet avsløres i Bergprekenen. Her snus verdens vishet på hodet: «de fattige, de som sørger, de forfulgte, de er alle salige. Hvordan er dette mulig?» Det er mulig, påpekte pave Frans, fordi kjærligheten, hjertet av Bergprekenen, som må synes veik i verdens øye, alltid seirer til slutt. Korset seiret over døden.

«Hvordan kan vi praktisere Bergprekenen?» Spør så paven. «Igjennom vårt daglige vitnesbyrd.» Igjennom vårt vitne, dag etter dag, forkroppsliger vi Jesu vishet, som jo er kjærlighet. Og kjærligheten, den er først og fremst tålmodig. (1Kor 13:4)

At kjærlighetens første kvalitet er tålmod er kanskje overraskende, men Bibelen, påpeker pave Frans, taler først og fremst om Guds tålmodighet med sitt folk gjennom historien. Gang på gang falt menn og kvinner inn i de samme gamle syndene, men Herren trøtnet ei, han var «trofast, tålmodig og begynte på nytt ... Det er denne tålmodigheten til å begynne på nytt hver gang, som er det første tegnet til kjærligheten.»

Bergprekenen er også full av gudommelige løfter, og paven mante forsamlingen til å ikke falle i motløshet, for Bergprekenen er for dem. Og igjennom deres vitne, «igjennom å leve Bergprekenen hjelper dere Gud med å oppfylle hans løfte om fred.»

Denne enorme åndelige arven 

I de nordlige delene av Irak, området kjent som Ninevesletten, finner vi byen Qaraqosh. En rekke arkeologiske utgravninger indikerer at byen kan ha vært kontinuerlig bebodd i over 8000 år. Pave Frans trår rett inn i deres historiske univers når han under sin tale 7.mars (siste dag før han mandag morgen vendte hjem til Roma) til sine «brødre og søstre» løfter frem det kulturelle og religiøse mangfoldet som alltid har preget regionen. «Husk hvem dere er og hvor dere kommer fra! Husk hva som binder dere sammen! Husk å ta vare på deres arv!» Og at de, selv nå i ruinene etter utallige terroristangrep, har en stryke å hente fra sin historie; «dere har foran dere eksempler i deres fedre og mødre i troen som har tilbedt og priset Gud på denne plassen. De holdte ut i håpet under sin vandring på jorden, stolte på Gud – som aldri skuffer, men alltid bevarer oss ved sin nåde. Denne enorme åndelige arven har de etterlatt dere og den lever i dere. Omfavn den! I den er deres styrke!»

            Tilgivelse er den eneste veien for dem som har overlevd. Veien er lang, men pave Frans bønnfalte dem om å ikke bli motløse, men å ha mot til å ikke gi opp, mot til å tilgi: «La oss til alle tider takke Gud for hans nådefulle gaver og be Ham om å gi oss sin fred, tilgivelse og søskenskap til dette land og dets folk.»

Messen i den veldige stadionen i Erbil satte punkt for pavens pilegrimsreise. Reisen, som på mange måter var en i religionsdialogens tegn, fant sin avslutning i bekjennelse til Jesus. Paven prediket om at Kristus er Guds vishet, og at Jesus har åpenbart for oss at makt og visdom først og fremst er en øvelse i tilgivelse og benådning: «Han gjorde det ved å gi sitt liv på korset.»

            Paven oppmuntret kirken i Irak til å leve et liv i korsets tegn, «for Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1Kor 1:25) Veien fremover er derfor ikke en av proselytisering, men en hvor de kan leve og bære vitne om evangeliet: «Og min bønn er at medlemmer av alle religioner, sammen med menn og kvinner av god vilje, skal tjene det god og freden og jobbe sammen for å styrke båndet av søskenskap og solidaritet! salamsalamsalamShukran! Allah ma’kum!»

12 mars 2021, 14:38