«Ved hans sår ble vi helbredet.» Michelangelos «Pietà» i Peterskirken «Ved hans sår ble vi helbredet.» Michelangelos «Pietà» i Peterskirken  (Tutti i diritti sono riservati)

Pavens askeonsdagspreken

Vi kan reise hjem, for Jesus er kommet for å hente oss.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Askeonsdag feiret pave askeonsdagsmesse i Peterskirken. Her er hans preken:

Vend tilbake til meg

Vi begynner nå på fastetidens reise. Den innledes med profeten Joels ord, som sier oss i hvilken retning vi skal gå. Fra Guds hjerte utgår en innbydelse; med åpne armer og et lengselsfullt blikk bønnfaller han oss: «Vend om til meg av hele deres hjerte» (Joel 2,12) [italiensk: Vend tilbake til meg av hele deres hjerte]. Vend tilbake til meg. Fastetiden er en hjemreise, tilbake til Gud. I vår opptatthet eller likegyldighet kan vi ofte ha sagt ham: «Herre, jeg kommer til deg senere, vent … I dag kan jeg ikke, men i morgen skal jeg begynne å be og gjøre noe for andre.» Og slik går det, dag etter dag. Nå appellerer Gud til vårt hjerte. Det vil alltid være noe som må gjøres, vi vil alltid kunne finne unnskyldninger å komme med, men, brødre og søstre, i dag er det på tide å vende tilbake til Gud.

Av hele deres hjerte

Vend tilbake til meg, sier han, av hele deres hjerte. Fastetiden er en reise som angår hele vårt liv, hele oss selv. Det er en tid for å se nøyere på hvilke veier det er vi følger, for å finne tilbake til den som fører hjem, for å gjenoppdage vår grunnleggende tilknytning til Gud, som alt avhenger av. Fastetiden handler ikke om å samle poeng, men om å skjelne hvordan vårt hjerte er orientert. Dette står i sentrum i fastetiden: Hvor vender mitt hjerte seg? La oss prøve å spørre oss: Hvor bringer mitt livs navigasjonssystem meg – mot Gud eller mot mitt eget jeg? Lever jeg for å glede Herren, eller for å bli lagt merke til, rost, foretrukket framfor andre og så videre? Har jeg et «flagrende» hjerte, som tar ett skritt framover og ett tilbake, som veksler mellom å elske Herren og verden? Eller holder mitt hjerte fast ved Gud? Trives jeg med min skinnhellighet, eller kjemper jeg for å befri hjertet fra den dobbelthet og falskhet som holder det bundet?

En eksodus

Fastetidens reise er en eksodus, en eksodus fra slaveri til frihet. Disse førti dagene minner oss om de førti årene Guds folk vandret i ørkenen for å vende tilbake til sitt hjemland. Men hvor vanskelig var det å skulle forlate Egypt! For Guds folk var det vanskeligere å forlate sitt hjertes Egypt – det Egypt som de alltid hadde inne i seg – enn å forlate landet Egypt … Det er meget vanskelig å forlate Egypt. Under vandringen var de stadig fristet til å sørge over sin løk [jf. 4 Mos 11,5], til å vende tilbake, til å klynge seg til gamle minner og avguder. Vi har det på samme måte: Vår hjemreise til Gud hindres av usunne bindinger, vi holdes tilbake av lasters forlokkende snarer, av den falske sikkerhet i penger og i å gjøre en god figur, av selvmedlidende, lammende klage. For å kunne bevege oss framover må vi avdekke våre falske forestillinger.

Men la oss nå spørre oss: Hvordan skal vi gå til verks på reisen mot Gud? Vi får hjelp av de eksempler på hjemreiser, som Guds ord forteller oss om.

Vende tilbake til Faderen

Vi kan se på den bortkomne sønnen og forstå at også for oss er tiden inne for å vende tilbake til Faderen. Likesom den sønnen har også vi glemt duften av vårt hjem, vi har sløst bort dyrebare goder på skrot og står nå med tomme hender og et misfornøyd hjerte. Vi er falt: Vi er barn som faller stadig vekk, vi er som småbarn som prøver å gå selv, men som går i bakken og som om og om igjen må løftes opp av pappaen. Det er Faderens tilgivelse som alltid får oss opp igjen: Guds tilgivelse – skriftemålet – er første steg i vår hjemreise. – Jeg nevnte her skriftemålet: Jeg ber skriftefedrene om å være som faren. Ikke pisk, men omfavnelse.

Vende tilbake til Jesus

Vi trenger å vende tilbake til Jesus, å gjøre som den spedalske mannen som da han var blitt helbredet, vendte tilbake for å takke ham. Alle ti var blitt helbredet, men kun denne ene ble også frelst, fordi han vendte tilbake til Jesus (jf. Luk 17,12–19). Alle, ja alle sammen, har vi åndelige sykdommer, men kan ikke selv helbrede dem; alle har vi rotfestede laster, men kan ikke selv luke dem bort; alle lider vi av bekymringer, som lammer oss, men kan ikke selv overvinne dem. Vi trenger å gjøre som den spedalske, som vendte tilbake til Jesus og kastet seg ned for hans føtter. Vi trenger Jesu helbredelse, vi trenger å vise ham våre sår og si: «Jesus, jeg står foran deg med min synd, med min elendighet. Du er legen, du kan sette meg fri. Leg mitt hjerte.»

Vende tilbake til Den hellige ånd

Guds ord ber oss altså vende tilbake til Faderen, og det ber oss vende tilbake til Jesus. Vi er også kalt til å vende tilbake til Den hellige ånd. Asken på vårt hode påminner oss om at vi er støv og skal vende tilbake til støv. Men over dette vårt støv har Gud pustet sin livsånde. Da kan ikke vårt liv bestå i å jage etter støv, i å løpe etter ting som er her i dag og blir borte i morgen. La oss vende tilbake til Ånden, han som gir liv, la oss vende tilbake til Ilden, som reiser vårt støv opp igjen, til den Ilden som lærer oss å elske. Vi er stadig støv, men forelsket støv, slik en liturgisk hymne uttrykker det. La oss igjen be til Den hellige ånd, la oss gjenoppdage lovprisningens ild, som brenner opp klagingens og oppgitthetens støv.

Jesu utreise til oss

Brødre og søstre, vår hjemreise til Gud er mulig bare på grunn av at Jesu utreise til oss har funnet sted. Ellers ville den ikke vært mulig. Allerede før vår reise til ham, steg han ned til oss. Han kom før oss, han kom oss i møte. For vår skyld steg han lavere ned enn det vi kan forestille oss: Han ble til synd, han ble til død. Det er det den hellige Paulus minte oss om: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21). For ikke å overlate oss til oss selv, men for å ledsage oss på vår reise, steg han ned i vår synd og vår død, han rørte ved vår synd, han rørte ved vår død. Så vår reise går ut på å la oss leie av ham. Den Far som ber oss vende tilbake er han som går hjemmefra for å komme og lete etter oss; den Herre som helbreder oss er han som lot seg såre på korset; den Ånd som får oss til å forandre vårt liv er han som med kraft og mildhet puster over vårt støv.

Vi trenger ham

Derfor bønnfaller apostelen oss: «La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20). La dere forsone: Reisen er ikke basert på våre egne krefter; ingen kan forsone seg med Gud av egne krefter, det er ikke mulig. Hjertets omvendelse – med uttrykksfulle gester og handlinger – er kun mulig når Guds virke gis forrangen. Det er ikke de evner og fortjenester, som vi måtte ha å vise fram, som får oss tilbake til ham, men hans nåde, som vi mottar. Det er nåden som frelser oss, frelsen er ren nåde, ren gave. Jesus sa det tydelig til oss i evangeliet: Det som gjør oss rettferdige er ikke de gode gjerninger vi gjør for øynene på folk, men vårt oppriktige forhold til Faderen. Begynnelsen på vår hjemreise til Gud er erkjennelsen av å trenge ham, hans barmhjertighet, hans nåde. Dette er den riktige veien, ydmykhetens vei. Hva føler jeg: at jeg trenger ham, eller at jeg klarer meg selv? …

Den korsfestede

I dag bøyer vi vårt hode for å motta asken. Etter fastetiden vil vi bøye oss enda lenger ned for å vaske føttene til våre søsken. Fastetiden er en ydmyk nedstigning både inn i oss selv og mot andre mennesker. Det gjelder å forstå at frelse ikke er noen ærerik høydebestigning, men en nedstigning av kjærlighet. Å bli små. For ikke å miste retningssansen underveis stiller vi oss foran Jesu kors: Det er Guds stille lærestol. La oss hver dag betrakte hans sår, de sårene som han tok med seg opp til himmelen og viser Faderen, hver dag, i sin forbønn for oss. La oss hver dag betrakte hans sår. I hans hull gjenkjenner vi vår tomhet, vår utilstrekkelighet, syndens sår, slag som har gjort oss ondt. Men nettopp der ser vi at Gud ikke retter fingeren mot oss, men åpner sine armer for oss. Hans sår er åpne for oss, og «ved hans sår ble vi helbredet» (jf. 1 Pet 2,24; Jes 53,5). La oss kysse dem. Da vil vi forstå at nettopp der, i livets mest smertefulle hull, venter Gud på oss med sin uendelige barmhjertighet. For nettopp der, hvor vi er mest sårbare, der vi skammer oss aller mest, kom han oss i møte. Og nå, som han er kommet oss i møte, inviterer han oss til å vende tilbake til ham, for å gjenfinne gleden i å være elsket.

17 februari 2021, 17:32