«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» 

Angelus: De første disiplene

Gud kaller hver og en av oss. Han kaller oss til liv, til tro, til en bestemt livsform. Han kaller av kjærlighet, til kjærlighet. Merker vi det? Husker vi det? Hvordan svarer vi?

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 17. januar var evangelieteksten fra Johannesevangeliet:

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. […] (Joh 1,35–42 fra Bibel 2011)

Møtet ved Jordanelven

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, på denne andre søndag i de alminnelige kirkeår, skildrer evangeliet Jesu møte med sine første disipler. Scenen finner sted ved Jordanelven, dagen etter Jesu dåp. Det er døperen Johannes selv som presenterer Messias for to av dem: «Se, Guds lam!» (vers 36). Og de to stoler på døperens vitnesbyrd og følger etter Jesus, som legger merke til dem og spør: «Hva leter dere etter?», og de spør ham: «Rabbi, hvor bor du?» (vers 38).

Ettermiddagen sammen

Jesus svarer ikke: «Jeg bor i Kapernaum eller Nasaret», men: «Kom og se!» (vers 39). Intet visittkort, men en invitasjon til å møte hverandre. De to blir med ham og er sammen med ham den ettermiddagen. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de sitter og stiller ham spørsmål og framfor alt lytter til ham. De må ha følt sine hjerter bli varmere og varmere mens Mesteren talte. De opplever skjønnheten i ord som svarer til deres største håp. Og når det blir kveld kjenner de plutselig lyset bryte frem i sitt hjerte, det lys som alene Gud kan gi.

Et minneverdig øyeblikk

Vi legger merke til en ting: Seksti år senere, eller kanskje mer, er det en av dem som skriver i sitt evangelium: «Det var omkring den tiende time» (vers 39). Han noterte klokkeslettet. Og det får oss til å tenke: Ethvert ekte møte med Jesus forblir levende i minnet, man glemmer det aldri. Mange møter glemmer du, men et virkelig møte med Jesus forblir for alltid. Og mange år etterpå husket disse mennene fortsatt klokkeslettet, de hadde aldri kunnet glemme dette fulle og gledesrike møtet, som endret deres liv.

Vi har funnet Messias!

Da møtet så var over, og de vendte tilbake til sine brødre, strømmet denne gleden, dette lyset fra deres hjerter, som en elv som går over sine bredder. En av de to, Andreas, sier til sin bror Simon – som Jesus vil kalle Peter når han møter ham: «Vi har funnet Messias!» (vers 41). De de kom tilbake, var de sikre på at Jesus var Messias.

Gud kaller til liv, til tro og til en bestemt livsform

La oss bli stående litt ved denne erfaringen av å møte Kristus – som kaller oss til å være sammen med seg. Ethvert kall fra Gud er et initiativ som utgår fra hans kjærlighet. Det er alltid han som tar initiativet, som kaller deg. Gud kaller til liv, han kaller til tro, og han kaller til en bestemt livsform: «Jeg vil ha deg her.» Guds første kall er til livet, med det former han oss til personer; det er et individuelt kall, for Gud serieproduserer ikke. Deretter kaller Gud til tro og til å inngå i hans familie, som Guds barn. Til slutt kaller Gud oss til en bestemt livsform, til at vi skal gi oss hen som ektefolk, prester eller ordensfolk. Dette er forskjellige måter å realisere Guds plan på, hans plan for hver av oss, som alltid er en kjærlighetsplan. Gud kaller alltid. Og den største glede for enhver troende er å svare på dette kallet, å gi hele seg i tjeneste for Gud og sine søsken.

Svaret på kjærlighet er kjærlighet

Brødre og søstre, Herrens kall kan nå oss på tusenvis av forskjellige måter – gjennom mennesker, gjennom det som skjer av fint og leit – men iblant stiller vi oss avvisende til det. «Nei … Jeg er redd …» Nei, fordi kallet later til å være uforenelig med det jeg selv streber mot; frykt fordi vi anser det for å være altfor krevende og ubekvemt: «Å, det klarer jeg ikke, helst ikke, det er bedre med et rolig liv … Der er Gud, og her er jeg.» Men Guds kall er kjærlighet, vi må prøve å oppdage den kjærlighet som finnes bak kallet, og vi må prøve å svare med kjærlighet. Det er nemlig det som er riktig språk: På et kall, som kommer fra kjærligheten, må vi svare med kjærlighet.

Til å begynne med finner det sted et møte, møtet med Jesus, som taler til oss om Faderen, som gjør oss kjent med hans kjærlighet. Og så oppstår også i oss et spontant ønske om å meddele dette til dem som vi er glade i: «Jeg har møtt Kjærligheten», «jeg har møtt Messias», «jeg har møtt Gud», «jeg har møtt Jesus», «jeg har funnet meningen med mitt liv». Med ett ord: «Jeg har funnet Gud.»

Bønn og påminnelse

Må jomfru Maria hjelpe oss å gjøre vårt liv til en lovsang til Gud, som svar på hans kall, og i ydmyk og gledesfylt oppfyllelse av hans vilje.

Men la oss huske følgende: For hver av oss var det et øyeblikk i vårt liv da Gud gjorde seg sterkt nærværende, med et kall. La oss minnes det. La oss gå tilbake til det øyeblikket, for at det minnet alltid kan fornye oss i møtet med Jesus.

19 januari 2021, 13:23