Vatican News
«Vår sjel venter på Herren» «Vår sjel venter på Herren»  (©eyetronic - stock.adobe.com)

Angelus første søndag i advent

«Hører du Herren som banker, som kommer i dag for å gjeste deg, som banker på ditt hjerte med en rastløshet, med en idé, med en inspirasjon? Han kom til Betlehem, han vil komme ved verdens ende – men han kommer også daglig til oss. Vær årvåkne, pass på hva som skjer i deres hjerte når Herren banker!»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, på første søndag i advent, begynner et nytt liturgisk år. Kirken markerer tidens gang ved å feire de viktigste hendelsene i Jesu liv og i frelseshistorien. Som mor lyser hun slik opp vårt livs reise, hjelper oss i dagliglivets gjøremål og med å orientere oss i retning det siste møtet med Kristus. Dagens liturgi inviterer oss til å leve årets første «intensivperiode» – adventstiden, som forbereder oss til julen – som en forventningens og håpets tid. Forventning og håp.

Gud kommer stadig

Den hellige Paulus (jf. 1 Kor 1,3–9) sier hva det er vi venter på: «at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg» (vers 7). Apostelen ber de kristne i Korint, og også oss, om å rette oppmerksomheten mot å skulle møte personen Jesus. For en kristen er det viktigste stadig å møte Herren, å være sammen med Herren. Og når vi slik blir vant til å være sammen med Livets herre, forbereder vi oss på det endelige møtet, på å være sammen med Herren i evigheten. Dette endelige møtet kommer ved verdens ende. Men Herren kommer hver dag, for at vi med hans nåde kan gjøre godt i vårt og andres liv. Vår Gud er en Gud-som-kommer – ikke glem dette: Gud er en Gud som kommer, som kommer stadig –: Han lar oss ikke vente forgjeves! Herren skuffer aldri. Kanskje lar han oss vente, kanskje lar han oss vente en stund i mørke for å få vårt håp til å modnes, men han skuffer aldri. Herren kommer alltid, han er alltid ved vår side. Iblant holder han seg skjult, men han kommer alltid. Han kom i et presist historisk øyeblikk og ble menneske, for å ta våre synder på seg – med julefeiringen minnes vi Jesu første komme, i et bestemt historisk øyeblikk – ; og han vil komme ved tidenes ende som universell dommer; og han kommer også på en tredje måte: Han kommer hver dag for å gjeste sitt folk, for å gjeste ethvert menneske som tar imot ham i Ordet, i sakramentene, i sine brødre og søstre. Jesus står for døren og banker, sier Bibelen oss [Åp 3,20]. Hver dag. Han står for vår hjertedør. Han banker. Hører du Herren som banker, som kommer i dag for å gjeste deg, som banker på ditt hjerte med en rastløshet, med en idé, med en inspirasjon? Han kom til Betlehem, han vil komme ved verdens ende – men han kommer også daglig til oss. Vær årvåkne, pass på hva som skjer i deres hjerte når Herren banker!

Det kristne håp

Vi vet godt at livet byr på både opp- og nedturer, på lys og mørke. Hver og en av oss opplever både skuffelser, nederlag og forvirring. Dessuten skaper den nåværende pandemisituasjonen bekymring, frykt og motløshet; vi risikerer å henfalle til pessimisme, lukkethet og apati. Hvordan bør vi reagere på alt dette? Dagens salme har følgende forslag: «Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham» (Sal 33,20–21). En forventningsfull sjel, som fortrøstningsfullt venter på Herren, finner trøst og mot i livets mørkeste stunder. Og hvor kommer dette mot og denne tillitsfulle satsing fra? Hvorfra? Fra håpet. Og håpet skuffer ikke, denne dyd som bringer oss framover og lar oss ha møtet med Herren for øye.

Vandre sammen med Gud

Adventstiden er en stadig appell til håpet: Den minner oss om at Gud er nærværende i historien for å føre den til dens endemål og fullendelse, nemlig Herren Jesus Kristus. Gud er nærværende i menneskehetens historie, han er «Gud-med-oss», Gud er ikke langt borte, han er alltid med oss, han banker jo stadig vekk på dørene til vårt hjerte. Gud vandrer ved vår side for å støtte oss. Herren forlater oss ikke; han ledsager oss i vår tilværelse for å hjelpe oss å oppdage meningen med vår vandring og vårt dagligliv, for å gi oss mot i prøvelser og smerte. I livets stormer rekker Gud alltid hånden ut og befrir oss fra farene. Dette er skjønt! I Femte Mosebok er det en fin tekst, profeten sier til folket: «Hvilket folk har vel sine guder like nær seg som jeg er nær deg?» [jf. 5 Mos 4,7] Ingen. Kun vi har denne nåden. Vi venter på Gud, vi håper at han skal tre frem, men også han håper at vi vil tre frem!

Bønn

Må den allhellige Maria, forventningens kvinne, ledsage våre steg i dette nye liturgiske året som vi nå tar fatt på, og må hun hjelpe oss å utføre Jesu disiplers oppgave, som apostelen Peter nevner. Hva er denne oppgaven? Å avlegge regnskap for det håp vi eier (jf. 1 Pet 3,15).

30 november 2020, 09:55