Angelus: Jomfru Marias opptagelse i himmelen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lørdag 15. august var evangelieteksten som vanlig Luk 1,39–56, altså blant annet Marias lovsang:

Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
[…]

Her følger alt det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg deloverskrifter:

Det store steget

Kjære brødre og søstre, god dag!

«Et lite skritt for et menneske, et kjempesprang for menneskeheten» ble det sagt da mennesket satte foten på månen. Mennesket hadde virkelig gått over en historisk målstrek. Men i dag, på høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen, feirer vi en uendelig større erobring. Jomfruen har satt sine føtter i paradiset: Hun ble ikke opptatt bare i ånden, men også med kroppen, med hele seg. Den lille jomfruen fra Nasarets skritt ble menneskehetens kjempesprang framover. Det er liten vits i å dra til månen om vi ikke lever som søsken på jorden. Men det at en av oss lever i himmelen med sin kropp gir oss håp: Vi forstår at vi er dyrebare, bestemt til å gjenoppstå. Gud vil ikke la vår kropp bli til intet. Med Gud vil intet gå tapt! I Maria er målet nådd, og vi har for øynene grunnen til at vi stadig vandrer og går: ikke for å erobre noe her nede – det blir jo bare borte – men for å erobre vårt fedreland der oppe, det som er evig. Og Vår frue er vår ledestjerne.

La Gud være størst

Hva råder vår Mor oss til? «Min sjel opphøyer Herren» er det første hun sier i dagens evangelium (Luk 1,46). Vi er så vant til å høre disse ordene at vi kanskje ikke lenger får med oss deres betydning. Å opphøye vil bokstavelig talt si å «gjøre stor», å forstørre [magnificare og magnify på italiensk og engelsk]. Maria «forstørrer Herren»; hun forstørrer ikke sine problemer, som hun hadde nok av dengang, men Herren. Vi derimot lar ofte vanskelighetene overvelde oss, og vi lar frykten ta oss! Det gjør ikke Vår frue, for hun lar Gud være det største i livet. Av dette oppstår Marias lovsang [Magnificat], dette avfødes fryd og glede. Ikke av fraværet av problemer, som jo kommer, før eller senere, nei, gleden kommer av Guds nærvær. Han hjelper oss og er nær oss. For Gud er stor, og fremfor alt ser han til de små. I sin kjærlighet er han svak for oss: Gud ser til de små og elsker dem.

Derfor lovpriser Maria Gud

Maria anser seg selv for å være liten og setter de «store ting» som Herren har gjort mot henne høyt. Hvilke store ting? Fremfor alt livets overraskende gave: Maria er jomfru og likevel gravid; og også Elisabet, som er gammel, venter et barn. Herren gjør undre med de små, med dem som ikke anser seg selv for store, men gir Gud stor plass i sitt liv. Han miskunner seg over dem som stoler på ham, han og løfter opp de lave. Maria lovpriser Gud for dette.

Takk!

Og vi, kan vi spørre oss, husker vi å lovprise Gud? Takker vi ham for de store ting som han gjør mot oss? Takker vi ham for hver dag som han gir oss, for at han alltid elsker oss og og tilgir oss, for hans ømhet? Og for å ha gitt oss sin Mor? For de brødre og søstre som han lar oss møte underveis? For å ha åpnet himmelen for oss? Takker og lovpriser vi Gud for alt dette? Når vi glemmer det gode, krymper vår hjerte. Men om vi, som Maria, husker på de store ting som Herren gjør, om vi minst en gang om dagen forstørrer ham, så tar vi et stort skritt fremover. «Jeg lovpriser Herren», kan vi si en gang om dagen; «velsignet være Herren» er en liten lovprisningsbønn, det er å lovprise Gud. Med slike små bønner vil hjertet vide seg ut, gleden vokse. La oss be Vår frue, himmelens port, om nåde til å begynner hver dag med å løfte blikket mot himmelen, mot Gud, og si «takk» til ham, slik de små sier til de store. «Takk!»