Migranter i fengsel Migranter i fengsel 

Pavens preken sju år etter besøket på Lampedusa

Pave Frans’ aller første reise som pave var til den italienske øya Lampedusa. Det var den 8. juli 2013. På sjuårsdagen for reisen feiret han messe i Sankta Marta-kapellet sammen med personalet ved migrant- og flyktningseksjonen av Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Dagens responsoriesalme oppfordrer oss til stadig å søke Herrens ansikt: «Søk Herrens ansikt». «Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt!» (Sal 105,4). For en troende som har forstått at vårt livs endelige mål er å møte Gud er det av grunnleggende betydning å søke ham.

Vår søken etter Guds ansikt garanterer en god slutt på vår reise i denne verden, som er en eksodus mot Det lovede land, vårt himmelske fedreland. Guds ansikt er vårt mål og også vår ledestjerne som gjør det mulig for oss ikke å rote oss bort.

Israels folk, som profeten Hosea beskriver i første lesning (jf. 10,1–3.7–8.12), hadde gått seg vill. De hadde tapt Det lovede land av syne og streifet omkring i urettens ørken. Velstand og stor rikdom hadde ført israelernes hjerte bort fra Herren og hadde fylt det med falskhet og urett.

Denne synden er heller ikke vi, dagens kristne, immune for. «Velværets kultur, som får oss til å tenke bare på oss selv, gjør oss ufølsomme overfor andres rop; den får oss til å leve i såpebobler. Såpebobler som nok er vakre, men som egentlig ikke er noe. De er tomme og forbigående illusjoner og fører til likegyldighet overfor andre, ja til globalisering av likegyldigheten» (preken på Lampedusa, 8. juli 2013).

Hoseas appell når oss i dag som et nytt kall til omvendelse, til å vende våre øyne mot Herren for å skimte hans ansikt. Profeten sier: «Så med rettferd, høst med kjærlighet, bryt dere nybrott! For nå er det tid for å søke Herren, inntil han kommer og lar rettferd regne over dere» (10,12).

Vår søken etter Guds ansikt er motivert av en lengsel etter personlig å møte Herren, å møte hans umåtelige kjærlighet, med hans frelsesmakt. De tolv apostlene, som nevnes i dagens evangelium (jf. Matt 10,1–7) fikk den nåde å møte ham fysisk i Jesus Kristus, Guds menneskevordne sønn. Han kalte dem ved navn, den ene etter den andre, slik vi hørte, og så dem inn i øynene; og de betraktet hans ansikt, lyttet til hans stemme, så hans undre. Et personlige møte med Herren, en nådens og frelsens tid, medfører sendelse: «Gå», sier Jesus, «og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!» (vers 7). Møte og sendelse må ikke skilles ad.

Også for oss disipler i det tredje årtusen er det mulig å møte Jesus Kristus personlig. I vår søken etter Herren kan vi dra kjensel på ham i ansiktet til de fattige, forlatte og fremmede som Gud lar oss møte underveis. Og dette møtet blir også for oss en nådens og frelsens tid, og gir oss samme sendelse som den apostlene fikk.

I dag er det sju år siden mitt besøk på Lampedusa. I lys av Guds ord ønsker jeg å gjenta det jeg sa til deltakerne på møtet «Fri for frykt» i februar i fjor: «I vårt møte med et annet menneske, møter vi også Kristus. Det har han selv sagt oss. Det er han som banker på vår dør og er sulten, tørst, fremmed, naken, syk, i fengsel; det er han som ønsker å møte oss og bli hjulpet, å få komme i land. Og om vi fortsatt skulle ha våre tvil, så er hans ord klare nok: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’ (Matt 25,40)».

«Det dere gjorde …», av både godt og ondt! Denne formaningen er brennende aktuell i dag. Vi burde alle anvende det som et grunnleggende orienteringspunkt i vår daglige samvittighetsransakelse. Jeg tenker på Libya, på interneringsleirer, på den misbruk og vold som migranter utsettes for, på «håpets reiser», på redning og på avvisning. «Det dere gjorde … har dere gjort mot meg».

Jeg husker den dagen for sju år siden, helt sør i Europa, på den øya … Det var noen der som fortalte meg sine historier, om alt det de hadde måttet lide underveis. Det var også tolker til stede. Det var en som fortalte meg om forferdelige ting på sitt språk, og tilsynelatende oversatte tolkeren bra nok. Men denne personen snakket mye, og oversettelsen var kort. Vel, tenkte jeg, det er vel slik at på det språket går man ikke rett på sak. Da jeg kom hjem den ettermiddagen, var det en kvinne der i resepsjonen – fred være med henne, hun er gått bort – som var datter av etiopiere. Hun forstod språket og hadde sett møtet på tv. Og hun sa følgende til meg: «Det som den etiopiske oversetteren sa til deg er ikke engang fjerdeparten av alt de har vært igjennom av tortur og lidelse.» De hadde gitt meg en «destillert» versjon. Det skjer i dag med Libya: De gir oss en «destillert» versjon. At krig er fælt det vet vi, men dere kan ikke forestille dere det helvete som folk lever i der, i de interneringsleirene. Og disse menneskene kom bare med et håp om å komme seg over havet.

Må jomfru Maria, Solacium migrantium [Migranters trøst], hjelpe oss å oppdage sin Sønns ansikt i alle de av våre brødre og søstre som er nødt til å flykte fra deres hjemland på grunn av de mange urettferdigheter som vår verden fortsatt lider under.

09 juli 2020, 07:35