Peterskirken mandag 29. juni 2020 Peterskirken mandag 29. juni 2020  (Vatican Media)

Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus

«Vil du være med og bygge enhet? Vil du være profet for min himmel på jorden?»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den 29. juni er høytiden for de hellige apostler Peter og Paulus, byen Romas skytshelgener. Her følger pavens preken under messen i Peterskirken:

I anledning festen for denne byens to apostler ønsker jeg sammen med dere å se på to nøkkelord: enhet og profeti.

Peter og Paulus: ulike

Enhet. Vi feirer to svært ulike skikkelser sammen: Peter var fisker, som tilbrakte sine dager med båter og garn. Paulus var en velutdannet fariseer, som underviste i synagogene. Når de dro ut på misjon, henvendte Peter seg til jødene og Paulus til hedningene. Og når deres veier krysset hverandre oppstod livlige diskusjoner, slik Paulus forteller i et av sine brev, uten å skjemmes (jf. Gal 2,11 ff.). Kort sagt var de to svært ulike mennesker, men de følte seg som brødre i en sammensveiset familie, der man ofte diskuterer, men aldri slutter å elske hverandre. Men fortroligheten dem imellom skyldtes ikke naturlig tilbøyelighet – den kom fra Herren. Han ba oss ikke like hverandre, men elske hverandre. Det er han som forener oss, uten å gjøre oss like. Han gjør oss til ett i all vår ulikhet.

Enhet gjennom bønn

Dagens første lesning fører oss til kilden for denne enheten. Den forteller at Kirken helt i begynnelsen gjennomgikk en kritisk fase. Herodes raste, det var kraftig forfølgelse, og apostelen Jakob var blitt drept. Og nå blir også Peter grepet. Fellesskapet later til å være hardt beskåret, alle frykter for sitt liv. Men i denne tragiske studen er det likevel ingen som flykter, ingen som tenker på å redde sitt eget sinn, ingen som går fra de andre, men alle ber sammen. Fra bønnen henter de mot, av bønnen kommer en enhet, som er sterkere enn enhver trussel. «Peter ble da sittende i fengselet, og imens ba menigheten inderlig til Gud for ham», står det i teksten (Apg 12,5). Enhet kommer med bønn, for bønn gjør det mulig å for Den hellige ånd å gripe inn, å åpne oss for håp, å minske avstander, og å holde oss sammen i vanskeligheter.

Ingen klaging. Bønn

Også noe annet er påfallende. I denne dramatiske situasjonen er det ingen som klager over det vonde, over forfølgelsen eller over Herodes. Ingen krenker Herodes – og vi er så vant til å krenke de som sitter med ansvar. Det er gagnløst og også kjedelig når kristne kaster bort tid på å klage på verden, på samfunnet, på alt mulig som ikke fungerer. Klaging endrer intet.

La oss huske at klaging er den andre døren som lukker for Den hellige ånd, slik jeg sa pinsedag: Den første er narsissisme, den andre er motløshet, den tredje pessimisme. Narsissimen bringer deg til speilet, til å betrakte deg selv stadig vekk; motløshet til klaging; pessimismen til mørke. Disse tre indre holdningene lukker døren for Den hellige ånd.

Den gang anklaget ikke de kristne noen; de ba. Ingen i det fellesskapet sa: «Om Peter hadde vært mer forsiktig, hadde vi ikke kommet i denne situasjonen.» Ingen. Menneskelig sett fantes det grunner for å kritisere Peter, men ingen gjorde det. Ingen snakket stygt om ham; de ba for ham. De baksnakket ham ikke, men snakket til Gud. Og vi i dag kan spørre oss: «Tar vi vare på vår enhet – vår enhet i Kirken – med bønn? Ber vi for hverandre?» Hva ville skje om menneskene ba mer, murret mindre og holdt tungen i ro? Det samme som hendte Peter i fengslet. Som den gang ville mange adskillende dører åpne seg, og mange lammende lenker ville falle. Og vi ville bli forundret, som den jenta som ikke klarte å åpne døren for Peter, men løp inn, ute av seg av glede over å se Peter (jf. Apg 12,10–17). La oss be om nåde til å be for hverandre. Den hellige Paulus formante kristne til å be for alle og fremfor alt for «alle i ledende stillinger» (1 Tim 2,1–3). «Men denne lederen er …», og det er mange muligheter; jeg vil ikke nevne noen, for dette er verken tiden eller stedet for det vi hører sagt mot ledere. Må Gud dømme dem, men vi ber for lederne! La oss be, for de trenger bønn. Dette er en oppgave, som Herren betror oss. Tar vi oss av den? Eller bare prater vi og krenker andre og intet mer? Gud forventer at vi i vår bønn også husker de som ikke tenker som vi, de som lukker døren like for nesen på oss, de som vi har vansker med å tilgi. Kun bønn løser alle lenker, som for Peter; kun bønn jevner veien til enhet.

Palliene. Det økumeniske patriarkat av Konstantinopel

I dag blir palliene velsignet og gitt til dekanus for kardinalkollegiet og til de som i fjor ble utnevnt til metropolitanerkebiskoper. Palliet minner oss sauenes enhet med hyrden, som liksom Jesus legger sauen på sine skuldre, for å aldri å adskille seg fra den. Og i dag følger vi en vakker tradisjon og forbinder oss på en særskilt måte med det økumeniske patriarkat av Konstantinopel. Peter og Andreas var brødre, og når det lar seg gjøre avlegger vi hverandre gjerne broderlige besøk på våre festdager: ikke bare av høflighet, men for å vandre sammen mot det målet som Herren viser oss: full enhet. I dag kunne de ikke komme, det var problematisk å reise på grunn av koronaviruset, men da jeg gikk ned for å ære Peters levninger, følte jeg i hjertet at min elskede bror Bartholomeos var ved min side. De er her, med oss.

La Gud utfordre deg

Det annet ord: profeti. Enhet og profeti. Våre apostler ble utfordret av Jesus. Peter fikk spørsmålet: «Hvem sier du at jeg er?» (jf. Matt 16,15). I dette øyeblikket forstod han at Herren ikke bryr seg om generelle meninger, men om vår personlig avgjørelse om å følge ham. Også Paulus’ liv forandret seg etter å ha blitt utfordret av Jesus: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9,4). Herren rystet ham i hans innerste. På veien til Damaskus lot han ham falle til jorden, og mer enn som så: Han lar hans selvtilfredse forestilling om å være religiøs og respektabel falle. Slik ble den stolte Saul til Paulus, som betyr «liten». Etter disse utfordringene, etter disse omkalfatringene følger så profetier: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18); og om Paulus heter det: «Jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk» (Apg 9,15). Det er altså når man lar seg utfordre av Gud at profetier fødes, ikke når man pleier sin ro og har alt under kontroll. De fødes ikke av mine tanker, ikke av mitt lukkede hjerte. De fødes hvis vi lar oss utfordre av Gud. Når evangeliet snur opp ned på våre vissheter, oppstår profetier. Kun den som åpner seg for Guds overraskelser blir til profet. Og her er de, Peter og Paulus, profeter som ser mot det hinsidige. Peter er den første til å bekjenne at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16); Paulus forutsier slutten på sitt eget liv: «Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren gi meg» (2 Tim 4,8).

Profeti – vitnesbyrd

I dag trenger vi profeti – ekte profeti – ikke frasemakere som lover det umulige, men vitnesbyrd om at evangeliet er mulig. Vi trenger ikke mirakuløse show. – Det gjør meg ondt når jeg hører noen erklære: «Vi vil ha en profetisk Kirke». Greit. Hva gjør du for at Kirken skal bli profetisk? … – Det trengs liv som viser underet med Guds kjærlighet. Ikke makt, men koherens. Ikke ord, men bønn. Ikke appeller, men tjeneste. Ønsker du en profetisk Kirke? Begynn å tjene, og vær stille. Ikke teori, men vitnesbyrd. Vi trenger ikke å være rike, men å elske de fattige. Vi trenger ikke tjene opp til oss selv, men å bruke oss selv til gode for andre. Vi trenger ikke at hele verden er enig med oss, vi trenger ikke å komme godt ut av det med alle – hos oss sier man: «ha det fint både med Gud og med djevelen»; nei, dette er ingen profeti. Men vi trenger å glede oss over den kommende verden. Vi trenger ikke pastoralplaner med egen iboende effektivitet, som om de var sakramenter; effektive pastoralplaner, nei. Men vi trenger prester som ofrer sitt liv, som er fulle av kjærlighet til Gud. Det var slik Peter og Paulus forkynte Jesus, som menn som elsket Gud. Før sin egen korsfestelse tenker ikke Peter på seg selv, men på sin Herre, og ettersom han anser seg som uverdig til å dø på samme måte som Herren, ber han om å bli korsfestet med hodet ned. Og før Paulus blir halshogd, tenker han bare på å gi sitt liv og skriver at han blir «ofret» (2 Tim 4,6). Ikke ord. Dette er profeti, profeti som forandrer historien.

Levende byggesteiner

Kjære brødre og søstre, Jesus profeterte for Peter: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matt 16,18). Også til oss finnes det en lignende profeti. Den står skrevet i Bibelens siste bok, der Jesus til sine trofaste vitner lover «en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn» (Åp 2,17). Likesom Herren forvandlet Simon til Peter, slik kaller han hver enkelt av oss til å være levende byggesteiner som han kan fornye Kirken og menneskeheten med. Alltid er det noen som ødelegger enheten og slukker profetiene, men Herren har tro på oss. Han spør deg: «Vil du være med og bygge enhet? Vil du være profet for min himmel på jorden?» Brødre og søstre, la Jesus utfordre oss, og la oss våge å si ham: «Ja, jeg vil!»

29 juni 2020, 19:46