«Se opp mot himmelen og tell stjernene …» «Se opp mot himmelen og tell stjernene …» 

Bønn: 5. Abrahams bønn

Av Abraham kan vi lære «å be med tro: å lytte til Herren, å vandre med ham, å snakke og til og med å diskutere med ham».

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen 3. juni ble det lest i Første Mosebok:

Herrens ord kom til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!» Men Abram svarte: […] «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» Da kom Herrens ord til ham: […] «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. (1 Mos 15,1–6 fra Bibel 2011)

Guds ord til Abraham

«Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk» (1 Mos 12,1–2). En stemme ba Abraham legge ut på en tilsynelatende uvettig vandring, bort fra det kjente og mot en ny og annerledes fremtid. Stemmen lovet at «alle slekter på jorden» skulle velsignes i Abraham.

Ny forståelse av gudsforholdet

«Og Abraham dro. Han lyttet til Guds stemme og stolte på hans ord. […] Med hans avreise innledes en ny måte å forstå forholdet til Gud på; det er derfor patriarken Abraham inngår i de store åndelige tradisjonene i jødedommen, kristendommen og islam, som en fullkommen gudsmann, i stand til å underkaste seg Gud selv når Guds vilje er besværlig, eller beint fram uforståelig».

Livet som et kall

Abraham er Ordets mann. Han tar imot Guds ord, han stoler på Gud og hans løfter, og han lar Ordet få kjøtt og blod i hans liv. «Dette er en stor nyhet i menneskets religiøse vandring: Gradvis blir nå den troendes liv oppfattet som et kall […], som et sted der et løfte blir til virkelighet. Og mennesket beveger seg ikke nedknuget av en gåte, men styrket av dette løfte som en dag vil bli virkelighet.»

«I Abrahams liv blir troen til historie», sa paven. «Gud ses ikke bare i kosmiske fenomener, som en fjern og muligens skremmende Gud. Abrahams Gud blir ‘min Gud’, min personlige histories Gud, som leder mine skritt, som ikke går fra meg; mine dagers Gud, ledsager i mine eventyr; forsynets Gud».

Pascals Gud

Også Blaise Pascal hadde en intens personlig gudsopplevelse: «Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes Gud. Visshet, visshet. Følelse. Glede. Fred. Jesu Kristi Gud.» (begynnelsen av Mémorial). Etter Pascals død ble denne teksten funnet innsydd i hans klær.

Abrahams tause bønn

«Abrahams bønn uttrykkes først og fremst i gjerning: som den tause mann han er, bygger han på hver rasteplass et alter til Herren» (Den katolske kirkes katekisme, 2570). Han etterlater «veimerker» til minne om Guds gjennomgang i sitt liv.

Å be med tro

Abraham blir kjent med Gud og diskuterer også med ham. Men han forblir alltid tro. «Helt til den ytterste prøven, når Gud ber ham ofre nettopp sønnen Isak, alderdommens sønn, den eneste etterkommeren. Nå gå Abraham gjennom et troens drama, det er som å famle seg frem i mørket, under en himmel som denne gang er uten stjerner.»

Av Abraham kan vi lære «å be med tro: å lytte til Herren, å vandre med ham, å snakke og til og med å diskutere med ham».

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Bønnens mysterium
2. Kristen bønn
3. Skaperverkets mysterium
4. De rettferdiges bønn

10 juni 2020, 10:32