Vatican News
Pave Frans under Urbi et orbi påskedag 2020 Pave Frans under Urbi et orbi påskedag 2020  (Vatican Media)

Pavens Urbi et orbi påskedag

Påskedag kom pave Frans med sitt tradisjonelle påskebudskap, Urbi et orbi – «til byen [Roma] og til verden». Han stod ikke som vanlig på balkongen med et folkehav foran seg, men temmelig ensom inne i Peterskirken.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god påske!

I dag gjenlyder Kirkens budskap i hele verden: «Jesus Kristus er oppstanden» – «Han er virkelig oppstanden!».

Dette gode budskapet lyser opp som en nytent flamme i natten: natten i en verden som allerede hadde epokale utfordringer å kjempe med og som nå holdes nede av pandemien, som setter vår store menneskefamilie på hard prøve. I denne natten lyder Kirkens stemme: «Oppstanden er Kristus, mitt håp» (påskesekvensen).

Dette er en annen slags «smitte». Den overbringes fra hjerte til hjerte – for alle menneskehjerter lengter etter dette gode budskapet. Det er et smittsomt håp: «Oppstanden er Kristus, mitt håp!» Det dreier seg ikke om en trylleformel, som får bort alle problemer. Nei, Jesu oppstandelse er noe annet, nemlig kjærlighetens seier over roten til det onde, en seier som ikke «hopper over» lidelsen og døden, men passerer gjennom dem og åpner vei gjennom avgrunnen. Ondt forvandles til godt, noe Gud alene har makt til å gjøre.

Den oppstandne er den samme som den korsfestede, ikke en annen. På sin herlighetsfylte kropp bærer han uutslettelige sår: sår som er blitt til åpninger for håpet. Til ham vender vi vårt blikk, for at han skal lege den plagede menneskehets sår.

På denne dagen går mine tanker fremfor alt til dem som er direkte rammet av koronaviruset: til de syke, til de døde, og til familiene som sørger over tapet av sine kjære, som de kan hende ikke engang fikk gitt en siste hilsen. Må livets Herre ta imot de avdøde i sitt rike, og må han gi trøst og håp til dem som fortsatt blir prøvet, spesielt til eldre og ensomme mennesker. Må han sørge for trøst og nødvendige hjelp til dem som er i spesielt sårbare situasjoner, så som de som arbeider på sykehjem og de som lever i kaserner og fengsler. For mange er dette en ensom påske. Mange lever med sorg og vanskeligheter forårsaket av pandemien – alt fra fysisk lidelse til økonomiske problemer.

Denne pesten har ikke bare frarøvet oss nærheten, men også muligheten til selv å øse av den trøst som springer ut av sakramentene, særlig eukaristien og botens sakrament. I mange land har det ikke latt seg gjøre å motta disse, men Herren har ikke latt oss være alene! Forenet i bønn er vi sikre på at han har lagt sin hånd på oss (jf. Sal 139,5), og med ettertrykk sier: «Jeg er oppstanden, og atter er jeg hos deg» (jf. inngangsvers påskedag)!

Må Jesus, vår påske, gi styrke og håp til legene og sykepleierne. Overalt avlegger de vitnesbyrd om omsorg og nestekjærlighet, helt inntil utmattelse og ikke sjelden på bekostning av egen helse. Til dem går våre kjærlige tanker og vår takknemlighet, og likeså til dem som arbeider flittig for å sikre samfunnet vesentlige tjenester, og til ordensmakter og militærvesen, som i mange land har bidratt til å minske vanskelighetene og lidelsene i befolkningen.

I løpet av disse ukene er livet til millioner av mennesker plutselig blitt forandret. For mange gir tiden hjemme anledning til å reflektere, til å ha en mindre hektisk rytme, til å være sammen med deres kjære og nyte deres selskap. Men for mange er dette en tid med bekymringer for en usikker fremtid, for arbeid man kan risikere å miste og for andre konsekvenser av den nåværende krisen. Jeg oppfordrer de som sitter med politisk ansvar til aktivt å engasjere seg til beste for borgerne, ved å tilveiebringe det som trengs av midler og verktøy, for å tillate alle å føre et verdig liv, og ved å fremme gjenopptagelsen av de vanlige daglige aktiviteter, så sant omstendighetene tillater det.

Dette er ikke tiden for likegyldighet, for hele verden lider nå, og vi må stå sammen mot pandemien. Må den oppstandne Jesus gi håp til alle de fattige, til dem i utkanten av samfunnet, til flyktningene og til de hjemløse. Må ikke disse menneskene, våre svakeste brødre og søstre, som befinner seg i byer og utkanter over hele verden, bli overlatt til seg selv. Vi må ikke la dem mangle livsnødvendige goder, som det er vanskeligere å få tak i nå som mange aktiviteter er stengt. Heller ikke må de mangle legemidler og fremfor alt ikke mulighet til å få adekvat helsehjelp. Omstendighetene tilsier at det bør lettes på internasjonale sanksjoner, som hemmer de betrufne land i deres muligheter til å skaffe sine borgere adekvat støtte. Må man sette alle stater, især de fattigste, istand til å møte et for tiden økt pengebehov, ved å redusere, eller til og med ettergi den gjeld som tynger på deres budsjetter.

Dette er ikke tiden for egoisme, for vi deler alle den nåværende utfordringen, som ikke gjør forskjell på folk. Blant de mange verdensdeler som er rammet av koronaviruset ønsker jeg å rette en spesiell tanke til Europa. Etter andre verdenskrig klarte dette kontinentet å gjenoppstå fordi en konkret solidaritetens ånd gjorde det mulig å overvinne fortidens rivalisering. Under de nåværende omstendigheter er det viktigere enn noensinne at rivaliseringen ikke tar til, men at alle tvert imot anser seg som medlemmer av samme familie og støtter hverandre. I dag står Den europeiske union overfor en epokal utfordring. Ikke bare EUs, men hele verdens fremtid vil avhenge av den. Man må ikke gå glipp av denne anledningen til å igjen å gi bevis på solidaritet, også ved å slå inn på nye veier. Det eneste alternativet er en særinteressenes egoisme og en fristelse til å vende tilbake til fortiden, noe som kan føre til at vårt fredelige samliv og utviklingen av de neste generasjonene settes på en hard prøve.

Dette er ikke tiden for splittelse. Må Kristus, vår fred, gi lys til de ansvarlige i konflikter, slik at de våger å slutte seg til appellen om en global og umiddelbar våpenhvile over hele verden. Dette er ikke tiden for å fortsette å produsere og drive handel med våpen og bruke uhorvelige pengesummer som heller burde anvendes til å pleie mennesker og redde liv. Må dette i stedet være tiden for å få slutt på den lange, blodige krigen i det kjære Syria, på konflikten i Jemen og spenningene i Irak og i Libanon. Må dette være tiden da israelerne og palestinerne gjenopptar dialogen og finner en stabil og varig løsning som gjør det mulig for begge å leve i fred. Må lidelsen til befolkningen i de østlige delene av Ukraina ta slutt. Må man få slutt på terrorangrepene som utøves mot mange uskyldige mennesker i forskjellige land i Afrika.

Dette er ikke tiden for glemsel. Den nåværende krisen må ikke få oss til å glemme mange andre nødssituasjoner som medfører lidelse for et stort antall mennesker. Må livets Herre vise sin nærhet til befolkningen i Asia og Afrika som nå gjennomgår alvorlige humanitære kriser, som den i Cabo Delgado-regionen i det nordlige Mosambik. Må han varme hjertene til de mange som på grunn av krig, tørke og hungersnød har flyktet eller er blitt fordrevet. Må han gi beskyttelse til de mange migrantene og flyktningene, deriblant mange barn som lever under utålelige forhold, særlig i Libya og på grensen mellom Hellas og Tyrkia. Må han gjøre det mulig å komme til konkrete og umiddelbare løsninger i Venezuela, løsninger som tar sikte på å tillate internasjonal hjelp til befolkningen, som lider under alvorlige politiske, sosialøkonomiske og helsemessige forhold.

Kjære brødre og søstre,

Likegyldighet, egoisme, splittelse og glemsel er virkelig ikke ord som vi ønsker å høre i denne tiden. Vi ønsker å forvise disse ordene for alltid! De later til å ta overhånd når det er frykten og døden som seirer i oss, det vil si når vi ikke lar Herren Jesus seire i vårt hjerte og i vårt liv. Må han, som allerede har beseiret døden og åpnet veien til evig frelse for oss, fordrive mørket fra vår fattige menneskehet og føre oss inn i sin herlige dag, der lyset aldri går ned.

Med disse tankene ønsker jeg dere alle god påske!

Se påskedagsmessen og deretter Urbi et orbi dubbet til engelsk.

12 april 2020, 20:10