Pavens preken på Kristi kongefest

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Evangelieteksten var:

Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» […] Så sa [den ene forbryteren]: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (lese hele Luk 23,35–43 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg deloverskrifter:

Syndsbekjennelse og trosbekjennelse, barmhjertighet og frelse

«Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42).

Siste søndag i det liturgiske år forener vi våre stemmer med stemmen til den av de to forbryterne, som da han ble korsfestet sammen med Jesus, anerkjente ham som konge og forkynte det. Der, i det minst triumferende og ærefulle øyeblikk, omgitt av forhånende og ydmykende tilrop, var han i stand til å heve stemmen og bekjenne sin tro. Dette er de siste ord som Jesus hører, og hans svar er hans siste ord før han overgir seg til Far: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (22,43). På et øyeblikk får forbryterens brokete fortid en ny mening: fra nært hold å følge Herren i hans lidelse; og dette øyeblikket er en bekreftelse av Herrens liv: å tilby frelsen alltid og overalt. Golgata – forvillelsens og urettferdighetens sted, der avmakt og uforståelighet ledsages av hviskende og likegyldig murring som spotter døden til et uskyldig menneske – blir takket være den gode forbryteren, til et «håpets ord» for hele menneskeheten. Det er ikke latterliggjørelse og «frels deg selv»-rop til den uskyldig lidende som blir de siste ord; tvert imot vekker dette svar fra dem som lar hjertet bli rørt og velger barmhjertighet som den sanne måte å forme historie på.

Kjempe for Herren og tjene ham

Her vil vi i dag fornye vår tro og vår innsats. Likesom den gode forbryteren kjenner vi godt historien om våre nederlag, synder og begrensninger, men vi vil ikke la dette bestemme eller definere vår nåtid og fremtid. Vi vet at vi lett kan bli late og med letthet og likegyldighet si «frels deg selv», vi kan glemme hva det vil si å skulle avhjelpe lidelsen til uskyldige mennesker. Dette landet har som få andre opplevd hvor destruktivt mennesket kan bli. Derfor vil vi som den gode forbryteren leve det øyeblikk når vi hever våre stemmer og bekjenner vår tro til forsvar for og til tjeneste for Herren, Den uskyldig lidende. Vi vil følge ham i hans lidelse, støtte ham i hans ensomhet og forlatthet og nok en gang høre at frelse er det ord som Faderen ønsker å tilby alle: «I dag skal du være med meg i paradis».

Oppfylle våre jordiske forpliktelser

Denne frelsen og denne vissheten vitnet Paulus Miki og hans ledsagere modig om, og det gjorde også de tusenvis av martyrer som preger deres åndelige arv. Vi vil gå i deres fotspor, vi vil følge dem og modig bekjenne at Kristi kjærlighet på korset er i stand til å overvinne all slags hat, egoisme, spott og unnvikelse; den er i stand til å overvinne all slags ufølsom pessimisme og bedøvende velvære, som virker lammende på gode handlinger og valg. Det annet vatikankonsil minnet oss om dette: De som vet at vi ikke har noen blivende stad her på jorden, og lengter etter den som kommer, og derav slutter at de da godt kan forsømme sine jordiske plikter, er langt fra sannheten. De gir ikke akt på at nettopp på grunn av den tro som vi bekjenner er vi nødt til å oppfylle våre jordiske plikter, for å bevitne og vise hvor edelt vårt kall er (Gaudium et spes, 43).

Kristus lever

Vi tror på de levendes Gud. Kristus lever og virker blant oss, han fører oss alle til livets fylde. Han lever og vil at vi skal leve. Kristus er vårt håp (jf. Christus vivit, 1). Hver dag ber vi: La riket ditt komme, Herre. Og med det ønsker vi også at vårt liv og våre handlinger blir til lovprisning. Om vår sendelse som misjonerende disipler er å være vitner og budbringere for det som skal komme, kan vi ikke gi opp når vi står overfor det onde og det vonde. Vår sendelse driver oss tverimot til å være surdeig for hans rike overalt hvor vi befinner oss: i familien, på arbeidet, i samfunnet ellers; den driver oss til å være en liten åpning, som Den hellige ånd fortsetter å puste håp igjennom, inn blant folk. Himmelriket er vårt felles mål, et mål som ikke bare kan gjelde morgendagen. Allerede i dag ber vi om det og begynner å leve det, midt oppi den likegyldighet som ofte omgir og bringer til taushet våre syke og funksjonshemmede, eldre og forlatte, flyktninger og gjestearbeidere: Alle er de Kristi, vår Konges, levende sakrament (jf. Matt 25,31–46); for «hvis vi virkelig er begynt på nytt, ut fra betraktningen av Kristus, bør vi kunne se ham i ansiktene til  dem som han selv ønsket å identifisere seg med» (Novo millennio ineunte, 49).

Tie, håne eller profetisere?

Den dagen, på Golgata, var det mange som tiet, mange andre som hånet;  forbryteren var den eneste som var i stand til å  heve stemmen til forsvar av den uskyldig lidende: en modig trosbekjennelse. Det er opp til hver av oss om vi velger å tie, håne eller profetisere.

Bønn

Kjære brødre og søstre, Nagasaki bærer i sin sjel et sår som er vanskelig å lege, tegnet på mange menneskers uforklarlige lidelse; ofre for gårsdagens kriger, og også ofre for den stykkevise tredje verdenskrig som vi har i dag. La oss her heve våre stemmer, i en felles bønn for alle dem som i dag personlig lider under denne himmelropende synd, og for at de stadig må bli flere, de som likesom den gode forbryteren, er i stand til ikke å tie eller håne, men selv å profetere sannhetens og rettferdighetens rike, hellighetens og nådens rike, kjærlighetens og fredens rike (jf. prefasjon, Kristi kongefest).

***

Les også:
Oversikt over pave Frans’ reise til Thailand og Japan (engelsk)
Pave Frans i Hiroshima