Angelus: Kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 7. april var evangelieteksten den samme som under feiringen av «24 timer for Herren» fredag 29. mars:

Jesus gikk ut til Oljeberget. Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» … (Les resten av Joh 8,1–11 i Bibel 2011.)

Her følger det paven sa før angelusbønnen, med i tillegg overskrifter:

To motsatte holdninger

I dag, på femte søndag i fasten, hører vi fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd (jf. Joh 8,1–11). Vi har her to motsatte holdninger: på den ene side de skriftlærde og fariseernes holdning, på den annen side Jesu holdning. De førstnevnte vil fordømme kvinnen, for de føler seg som lovens voktere, som de som passer på at den blir anvendt som den skal. Jesus derimot vil frelse henne, for han er Guds barmhjertighet i menneskeskikkelse; han forløser gjennom tilgivelse og fornyer gjennom forsoning.

En felle

Så la oss se på det som skjedde. Mens Jesus er opptatt med å undervise folkemengden i tempelet, kommer de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som er blitt grepet i ekteskapsbrudd; de fører henne frem og spør Jesus om hun skal steines, slik Moseloven påbyr. Evangelisten presiserer at de spurte om dette «for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for» (vers 6). Vi kan anta at det var dette de hadde til hensikt. – Vi legger merke til disse menneskenes ondskap. – Hvis Jesus svarte «nei» il steining, ville de kunne anklage ham for ikke å adlyde loven; hvis han derimot svarte «ja», ville de kunne anmelde ham til de romerske myndighetene, som forbeholdt seg all rett til å dømme og ikke tillot at folket lynsjet noen. Og Jesus måtte svare.

«Den av dere som er uten synd …»

Jesu samtalepartnere er innestengt i en trang legalisme, og de ønsker å stenge Guds sønn inne i deres eget retts-og-domsperspektiv. Men han kom ikke til verden for å dømme og fordømme, men for å frelse menneskene og tilby dem et nytt liv. Og hvordan reagerer han på denne prøven? Først av alt er han taus en stund og bøyer seg ned og skriver på jorden med fingeren; det er som han vil minne om at Gud, som skrev Loven på stein (jf. 2 Mos 31,18), er den eneste lovgiver og dommer. Og så sier han: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne» (vers 7). På denne måten appellerer Jesus til disse mennenes samvittighet: De følte seg som «rettferdighetens forsvarere», men han får dem til igjen å bli seg bevisst deres kår som syndere. Da kan de umulig gjøre krav på å bestemme over sine likemenns liv og død [romerretten ga familiefedre «makt over liv og død» – «vitae necisque potestas»]. Da gikk de bort, den ene etter den andre,  først de eldste, som best kjente sin egen armod. Alle gikk bort og avstod fra å steine kvinnen. Denne scenen innbyr også hver av oss til å gjøre oss bevisst at vi er syndere, og til å la alle steiner falle ut av hendene våre – steiner som vi iblant ønsker å kaste på andre for å rakke ned på dem, fordømme dem og sladre. Når vi kaster steiner, når vi kaster skitt, er vi som disse mennene.

«Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Til slutt er det bare Jesus og kvinnen igjen: «den arme og barmhjertigheten», sier den hellige Augustin (In Joh 33,5). Jesus er den eneste som er uten skyld, den eneste som hadde kunnet kaste en stein på henne. Men det gjør han ikke, for Gud «vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve» (Esek 33,11). Og Jesus sender kvinnen fra seg med følgende vidunderlige ord: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (vers 11). Slik åpner Jesus en ny vei foran henne, en vei skapt av barmhjertigheten, en vei som krever at hun går inn for ikke å synde mer. Det er en invitasjon som gjelder hver enkelt av oss: Når Jesus tilgir oss, åpner han alltid en ny vei foran oss, slik at vi kan komme oss videre. Nå i fastetiden er vi kalt til å vedkjenne oss som syndere og be Gud om tilgivelse. Og tilgivelsen vil så forsone oss og gi oss fred, den vil få oss til å ta fatt på en ny historie. Enhver ekte omvendelse er rettet mot en ny fremtid, mot et nytt liv, et vakkert liv, et liv fri for synd, et gavmildt liv. La oss ikke være redde for å be Jesus om tilgivelse, for han lukker opp døra for oss til dette nye liv.

Bønn

Må jomfru Maria hjelpe oss å vitne for alle om Guds barmhjertige kjærlighet. I Jesus tilgir han oss og gir oss nytt liv og nye muligheter.