Vatican News
En av farens hender er moderlig i «Den fortapte sønns hjemkomst» av Rembrandt. En av farens hender er moderlig i «Den fortapte sønns hjemkomst» av Rembrandt. 

Fadervår: 5. «Abba, Far!»

Første ord i Fadervår er «Fader». Vi ber tillitsfullt og fortrolig til Gud, som er ren ånd, med både faderlige og moderlige trekk.

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Like før pavens katekese onsdag 16. januar ble det lest fra Romerbrevet:

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. (Rom 8,14–16 fra Bibel 2011)

«Abba, Far!»

Paulus anvender uttrykket «Abba, Far!» i sitt brev til romerne. Det gjør han også i brevet til galaterne: «Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba, Far!’» (Gal 4,6). Den som blir kjent med Jesus og lytter til hans forkynnelse vil stole mer og mer på Gud og slutte å være redd for ham. Et slikt menneske vil kalle Gud for «Far», og så viktig er dette ordet at de kristne har beholdt det også i dets opprinnelige form: «Abba».

«Abba» er på Jesu morsmål

Det nye testamente ble skrevet på gresk, men «Abba» er arameisk, som var Jesu morsmål. Jesus selv sa «Abba» (jf. Mark 14,36). Gjennom dette ene ordet, «Abba», kan så å si hele Jesu verden komme inn oss. Å si «Abba» er meget mer fortrolig, inderlig og rørende enn «Far», det er noe i retning «pappa». «For å kunne be skikkelig, kjære brødre og søstre, trenger vi et barnehjerte. Ikke et selvtilstrekkelig hjerte: Da kan man ikke be skikkelig. Nei, som et barn i armene til sin far – sin pappa.»

Lignelsen om den bortkomne sønn

For bedre å forstå hvem han er, den «Far» som vi ber til i vårt Fadervår, foreslo paven å lese lignelsen om den bortkomne sønnen, som paven kalte for «lignelsen om den barmhjertige far» (jf. Luk 15,11–32). La oss tenke oss at det er den hjemkomne sønn som ber Fadervår etter å ha blitt omfavnet av en far «som hadde ventet lenge på ham, en far som har glemt sønnens krenkende ord, en far som nå ganske enkelt får ham til å forstå hvor intenst sønnen har vært savnet». Vi spør: «Hvordan kan det være mulig at du, Gud, bare kjenner kjærlighet? Kjenner du ikke hat? Nei – ville Gud svare – jeg kjenner bare kjærlighet. Men hvor i deg finner vi hevn, krav om rettferdighet, ærekjærhet? Og Gud ville svare. Jeg kjenner bare kjærlighet».

Gud er også moderlig

Pave Frans bemerket at faren i lignelsen har noe moderlig over seg. Det er fremfor alt mødrene som aldri slutter å unnskylde barna, å leve seg inn i dem, å være glad i dem, selv når de slett ikke fortjener det.

«Gud søker deg, selv om du ikke søker ham. Gud elsker deg, selv om du har glemt ham. Gud skjelner noe skjønt i deg, selv om du tror at du har kastet bort alle dine talenter. Gud er ikke bare far; han er som en mor som aldri slutter å elske sin skapning. Det finnes jo et ‘svangerskap’ som varer alltid, ikke bare de ni måneder et fysisk svangerskap tar; det er et svangerskap som avføder et uendelig kretsløp av kjærlighet.»

Langt borte fra Gud? Ensom?

Paven avsluttet med å råde den som føler seg langt borte fra Gud, eller som føler seg ensom, eller som føler seg lammet av skyldfølelse, eller som bærer på mye stygt og vondt å begynne å be. Be enkelt; be «Far!».  Vi kan være sikre på å få et svar.

***

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Lær oss å be
2. En tillitsfull bønn
3. I Bergprekenens midte
4. Bank på, så skal det lukkes opp for dere

Pavens katekeser på svensk, som tekst og som podcast

Fadervår i Den katolske kirkes katekisme

Om Guds foreldrekjærlighet i Den katolske kirkes katekisme

14 februari 2019, 10:06