«De små lammene kan si hva de vil; innerst inne føler de nok at jeg holder av dem med en sann kjærlighet» («The Shepherdess» av Bouguereau) «De små lammene kan si hva de vil; innerst inne føler de nok at jeg holder av dem med en sann kjærlighet» («The Shepherdess» av Bouguereau) 

21. Arbeidet med novisene. Fra «En sjels historie»

Fra februar 1893 og frem til sin død veileder Thérèse noviser i klosteret. Hun nærer sjelene, hver med den næring Gud legger i hennes hånd. «Man innser at man fullstendig må glemme sin egen smak og sine personlige oppfatninger og lede sjelene ad den vei Jesus har forberedt for dem.»

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I anledning «Hellighetens år 2018» gjør vi oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Vi gjengir her s. 251 – 254 fra manuskript C, oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utgitt på St Olav forlag:

Alt hun gir kommer fra Gud

Kjære Moder, nå har jeg minnet deg på det første arbeidet det behaget Jesus og deg selv å utføre gjennom meg; det var kun et forspill til de ting som senere skulle bli meg betrodd. Da jeg ble pålagt å trenge inn i sjelenes helligdom, så jeg straks at oppgaven oversteg mine krefter. Da lot jeg meg favne i Guds armer, som et lite barn gjemte jeg ansiktet i hans hår, og jeg sa til ham: «Herre, jeg er altfor liten til å gi føde til dine barn. Om du gjennom meg vil gi hver og en det hun behøver, fyll min lille hånd, og jeg vil uten å forlate dine armer, uten å snu hodet bort, gi dine skatter til den sjel som kommer og ber meg om å få den næring hun trenger. Hvis den føden hun får, faller i smak, vil jeg vite at det ikke er meg, men deg hun skylder takk; om hun derimot klager og synes det jeg gir henne er bittert, vil det ikke forstyrre min indre fred; jeg vil forsøke å overbevise henne om at den kommer fra deg, og jeg skal vokte meg vel for å forsøke å finne noen annen til henne.»

Ikke så rosenrødt på nært hold

Etter at jeg forstod, Moder, at jeg umulig kan gjøre noe som helst ut fra meg selv, følte jeg ikke at den oppgaven du hadde pålagt meg, var så vanskelig lenger; jeg kjente at det eneste nødvendige var å forene seg mer og mer med Jesus, og at resten ville bli meg gitt i tillegg [jf. Matt 6,33]. Faktisk har mine forhåpninger aldri blitt til skamme; det har behaget Gud å fylle min lille hånd hver gang det var behov for å nære mine søstres sjeler. Kjære Moder, jeg erkjenner at om jeg i det aller minste hadde stolt på egne krefter, ville jeg meget snart ha måttet legge ned våpnene. På avstand ser det ganske rosenrødt ut å gjøre godt for sjelene, å få dem til å elske Gud mer og forme hver av dem ut fra ens egne meninger og tanker. På nært hold er det helt motsatt, det rosenrøde er forsvunnet … man føler da at det å gjøre noe godt uten Guds hjelp, er likeså umulig som å få solen til å skinne om natten … Man innser at man fullstendig må glemme sin egen smak og sine personlige oppfatninger og lede sjelene ad den vei Jesus har forberedt for dem, og ikke prøve på å få dem til å gå den veien man selv har gått. Men dette er likevel ikke det vanskeligste. Det som koster meg mer enn noe annet, det er å gi akt på deres feil, de minste små ufullkommenheter, og å bekjempe dem til de er utryddet. Jeg ville si uheldigvis for meg (men nei, det ville være feigt), og jeg sier derfor heldigvis for mine søstre, for siden jeg har min plass i Jesu armer, er jeg som en vaktmann som iakttar fienden fra det høyeste tårnet i en sterk festning. Ingenting unngår mitt blikk. Ofte forbauser det meg at jeg ser så klart, og jeg finner det meget forståelig og tilgivelig at profeten Jona flyktet i stedet for å forkynne budskapet om Ninives ødeleggelse. Jeg ville heller tusen ganger selv motta bebreidelser enn å være den som irettesetter andre, men jeg føler at det er nødvendig at dette forårsaker lidelse for meg, for om man handler etter sine menneskelige følelser, vil man ikke kunne avdekke svakhetene og hjelpe en sjel til å forstå sine feil; hun ville da bare oppfatte en eneste ting: «Den søsteren som har til oppgave å veilede meg, er sur, og alt går utover meg, jeg som er full av de beste intensjoner.»

Oppgaven er å føre novisene til Gud

Jeg vet godt at dine små lam synes at jeg er streng. Om de hadde lest disse linjene, ville de ha sagt at det ikke ser ut til å koste meg det minste å strengt påpeke at de har skitnet til den pene pelsen sin, eller når jeg viser dem noen ulldotter som er blitt revet av på tornene langs veien. De små lammene kan si hva de vil; innerst inne føler de nok at jeg holder av dem med en sann kjærlighet, at jeg aldri vil gjøre som leiekaren som når han ser ulven, forlater flokken og flykter [jf. Joh 10,12]. Jeg er beredt til å gi mitt liv for dem, men min hengivenhet for dem er ren, så jeg nærer intet ønske om at de skal vite om den. Av Jesu nåde har jeg aldri forsøkt å dra deres hjerter til meg, jeg har forstått at min oppgave var å føre dem til Gud og la dem forstå at du, Moder, er den synlige Jesus her på jorden, som de må elske og respektere.

Bønn og offer

Jeg har allerede fortalt deg, kjære Moder, at jeg har lært mye gjennom å undervise andre. Først og fremst har jeg sett at alle sjeler har nesten de samme kamper å stride, men at de også på den annen side er svært forskjellige fra hverandre, slik at jeg nå ikke har noe problem med å forstå hva pater Pichon mente da han sa: «Det er langt større forskjeller mellom sjelene enn det er på ansikter.» Derfor er det også umulig å behandle alle på samme måte. Med noen sjeler føler jeg at jeg må gjøre meg liten og på ingen måte være redd for å ydmyke meg og innrømme mine egne kamper og nederlag. Når mine små søstre ser at jeg har de samme svakheter som dem, innrømmer de i sin tur hvilke feil de bebreider seg og gleder seg over at jeg forstår dem av erfaring. Med andre har jeg sett at man tvert imot, for deres eget beste, må vise stor fasthet og aldri gå tilbake på noe som er bestemt. Å bøye seg i slike tilfeller ville ikke være ydmykhet, men svakhet. Gud har gitt meg den nåde at jeg ikke er redd for konfrontasjoner; jeg må for enhver pris gjøre min plikt. Mer enn en gang har jeg hørt følgende: «Om du ønsker å oppnå noe hos meg, må du ta meg med det gode; makt og tvang fører ingensteds hen.» Jeg vet at ingen kan dømme godt i egen sak, og at et barn som en lege må utføre en smertefull operasjon på, ikke vil unnlate å utstøte høye skrik og rope at behandlingen er verre enn sykdommen. Men når det noen dager etter er friskt, er det lykkelig over å kunne løpe og leke. Slik er det også med sjelene. De innser snart at en smule malurt iblant er å foretrekke fremfor det søte, og er ikke redde for å innrømme det heller. Noen ganger klarer jeg ikke å la være å smile innvendig når jeg ser hvilke forandringer som skjer i dem fra en dag til den annen, det er eventyrlig … Det hender at en søster kommer til meg og sier: «Du gjorde rett i går ved å være så streng, jeg var til å begynne med opprørt, men etterpå tenkte jeg igjennom alt, og jeg innså at du var meget rettferdig … Vet du, da jeg gikk fra deg, tenkte jeg at det nå fikk være slutt, og jeg sa til meg selv: Jeg går og finner vår Moder og sier til henne at jeg ikke lenger vil treffe sr. Thérèse av Jesusbarnet. Men så følte jeg at det var djevelen som påvirket meg, og jeg fikk det for meg at du bad for meg. Da roet jeg meg ned, og gradvis begynte det å lysne, men du må gjøre det hele fullstendig klart for meg, det er derfor jeg nå er kommet.» Samtalen kommer straks i gang, og jeg er lykkelig over nå å kunne følge mitt hjertes tilbøyelighet og ikke servere flere bitre retter. Men likevel …. jeg oppdager fort at man ikke må gå for langt, ett ord kan ødelegge det vakre verk som er bygget opp i tårer. Om jeg skulle være så uheldig å si et ord som synes å mildne det jeg sa dagen i forveien, ser jeg straks at min lille søster forsøker å klamre seg til denne grenen; så ber jeg en stille bønn, og sannheten seirer alltid. Å! Det er bønnen, og det er offeret, som utgjør hele min kraft; de er uovervinnelige våpen som Jesus har gitt meg. Langt bedre enn ord er de i stand til å røre ved sjelene, det har jeg ofte fått erfare.

***

Flere utdrag fra «En sjels historie»:
1. Prologen
2. Tiden i Alençon
3. Fra fire til åtte år
4. Ti år og syk
5. Førstekommunion
6. Guds forutseende omsorg. Indre prøvelser
7. Julens nådegave. Jesu tørst
8. Kallet til Karmel
9. Reisen til Roma
10. Tre måneder i eksil
11. Fra inntreden til ikledning
12. Novisetiden
13. Innvielsen til Guds barmhjertige kjærlighet
14. «Mitt kall, det er kjærligheten»
15. Heisen til himmelen
16. Åndelig mørke
17. Jesu eget bud
18. For hans åk er godt og hans byrde er lett
19. Velmenende sykesøstre
20. Kjærligheten nærer seg av ofre

***

Se også:

http://therese.katolsk.no/ om elikviefarten i Norden 28. september – 28. november 2018
Hyrdebrev fra de nordiske biskoper i anledning relikvievalfarten
Hvorfor akter vi egentlig relikvier? av p. Anders Piltz
Helliggjørelse er Guds kjærlighet som brenner i oss (intervju med p. Josef Ottersen)
Lisieux-arkivet (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om Thérèse (på engelsk)
Pave Benedikt XVIs katekese om hellighet (på engelsk)
Slik blir du en helgen» på Sta Sunniva av Selja-bloggen
«Liv og hellighet»  av Thomas Merton (bok om hellighet) 
«Den nye vinen – om Åndens frukter» av Wilfrid Stinissen (bok om hellighet)

11 oktober 2018, 16:08